Her er et par utklipp fra deres rapport om menneskerettighets situasjonen i Norge i 2010.

Om raseforfølgelse:

The Organization against Public Discrimination (OMOD) and the Norwegian Center against Racism received some complaints that public security officials used discriminatory racial profiling techniques to stop and search members of ethnic minorities. Evidence of racial profiling was anecdotal because police did not keep records of stop and search activities.

Om representasjon:

“There was one member of parliament from a minority group and one alternate member, both Pakistani-Norwegians. There were no minority ministers or Supreme Court justices”

Om UNHCR:

“NGOs expressed concern, however, regarding the government’s increasing tendency to return persons to areas the UNHCR deemed unsafe, against UNHCR advice. The media reported that, as of the second quarter of the year, authorities had returned 207 refugees to Greece, Iraq, Somalia, Afghanistan, and Sri Lanka, reportedly against UNHCR advice.”

Mindreårige asylsøker:

“Unaccompanied minor asylum seekers who are at least 15½ years of age at the time of arrival were given a temporary residence permit. The permit expires when they reach 18 years of age, at which time they must return to their country of origin. As of October authorities gave a temporary permit to 38 unaccompanied minors, mostly from Afghanistan (15), Iraq (six), and Ethiopia (three). Some NGOs and local government leaders objected to the practice, expressing concern about its possible psychological impact on children from war-torn countries.”

Poenget her er ikke at Norge er verst i klassen når det kommer til Menneskerettigheter, men at også vi sliter innenfor visse områder med å ikke fall ned mot Menneskerettighetens minstestandarder.

Det var litt tilfeldig at jeg dro, jeg har nylig blitt med i Amnesty som aktiv i deres gruppe for juss-studenter ved UiB. Tilfeldighetene hadde det slik at vi hadde et møte med Barnerettsgruppa rett før Midt-Østengruppen hadde foredrag om Muren på Vestbredden.

Selv har jeg alltid vært intressert, men ikke fult ut engasjert. Det som alltid har stoppet meg fra å engasjere meg har vært følelsen av å være en ufrivillig tredjepart midt i Ingenmannsland under en skyttergravskrig.

Hovedforedraget var ved stipendiat ved UIB  Kjersti Gravelsæter Berg. Berg foreleste  i ca 30 min under tittelen Palestinakonflikten.

Berg burde ha gode forutsetninger for å gi et bilde av både situasjonen i Palestina og Israel nå. Hennes doktorgradsavhandling bærer tittelen : “A Bed for the Night. United Nations Relief and Works Agency (UNWRA), Refugee Camps, and the Re-Housing of Palestine Refugees 1949-2008″.

Hun startet foredraget sitt med Det osmanske rike og brukte så mesteparten av sine 30 min på å gå igjennom historien fra da til nå.  Hun la vekt på Balfour erklæringen fra 1917 der den britiske utenriksministeren lovet Lord Rothschild opprettelsen av “et jødisk hjem” i de britiske kontrollerte palestinske områdene. Videre gikk hun igjennom de fleste krigene som var ført siden da, de viktigste FN-resolusjoner. Til slutt ga hun en god presentasjon med kart hvordan dagens Israel og Palestina er delt opp med gjerder og murer i små enklaver.

Foredraget var for det meste helt grei kost og meget lærerikt. Spesieltdet å se den detaljerte inndelingen i A, B og C-soner etter Oslo-avtalen var ny for meg.

I stor grad snakket Berg mye om hvordan Israel har bygget murer og stadig tatt land fra palestinerne.  Hun nevnte som eksempel at Israeleren hadde boikottet pasta til Gazastripen.

Igjennom hele foredraget følte jeg aldri at hun sa noe direkte “galt”, men ofte følte jeg at det var like spennende å høre hva og hvilke perspektiver hun ikke trakk opp.

Den største unlatelsesynden var vel å holde et foredrag som primært ble en innføringsforelesning i Palestina-Israelkonflikten uten å nevne jøde-utryddelsen med et ord.  Hun nevnte aldri i sin lange liste over kriger at Israel ble angrepet. Jeg skriver ikke dette fordi jeg mener det er avgjørende, men det sier noe om at forskeren har, bevist eller ubevist en slagside.

En uheldig slagside.  Spesielt når hun åpenbart hadde mye kunnskap flere bør få ta del i.

Spørsmål fra salen er alltid en risikofylt kategori. Spesielt med et følelsesladet tema som israel-palestinakonflikten. Jeg stilte et spørsmål om det ikke finnes krefter i Israel som ser fordelen med Palestinsk økonomisk vekst – og hvordan muren/sikkerhetsgjerde og alle checkpointene påvirker de økonomiske mulighetene for palestinere flest. Mer om det litt senere.

Videre stilte en dypt kristen mann spørsmål, eller rettere sagt en kommentar. Kommentaren gikk ut på at jødene/ israelittene hadde vært i dagens Israel siden ca 1000 år f. kr og at araberne var de nye “inntregerene” i Guds land..

På mange måter oppsummerer dette to grunnlegende  problemer med Israel-Palastina debatten slik jeg ser den. Den første og grunnlegende er at store deler av debatten er innrettet som en rettsak – tilbakeskuende og med mål om dom over fortidens synder.  Tilhengere på begge sider bruker mye tid på historie og argumenterer om hvem som har “rett” til å bo, hvilke overgrep og hvem som er den svake part.

Det andre problemet med debatten spesielt i Norge er at på den ene siden har du gjerne forskere med en viss slagside og på den andre siden har du sterkt religiøse og politiske aktivister med et tunnelsyn.

Begge deler skaper gjensidige problemer.  Ingen Palestina-Israel seminar jeg har vært på i Norge har handlet om løsninger på konflikten. Ingen snakker om mulige kompromiss eller evne til å se den andre parts legitime krav eller vinklinger.

Dette gjør meg litt nedstemt. Når vi så langt borte fra konflikten ikke klarer å sette oss inn i begge sider sine perspektiver – hvordan skal de som lever midt opp i den gjøre det?

Mitt spørsmål om Israel ikke innser nytten av økonomisk vekst i Palestina for å motvirke ekstremisme og hvor stor dagens vekst i Palestinske områder eventuelt er.  Det ble besvart på en måte som motivierte meg til å skrive dette blogg-innlegget.

Svaret bar preg av at det var en selvfølge at Israelerne måtte ønske at det gikk nedenom og hjem med Palestinerne.  Jeg utelukker ikke at det kan være tilfelle, men jeg ville verget meg for å ta det som utgangspunkt. Da ville jeg i det minste ha belagt med noe mer en blokade av Pasta til Gaza-stripen.

Om vi her hjemme ikke prøver å lete med lys og lykter etter det som må finnes av rester av empati og logikk blant Palestinenre og Israelere, da gjør vi lite nytte.

Det finnes nok mennesker i verden som bruker Israel-Palestina-konflikten til å fyre seg selv opp med hat eller harme.

Det å kreve evne til å sette seg inn i begge sider sine argumenter er ikke det samme som å si at begge sider har like riktig i alt de sier.

Et godt eksempelv på en som har gjort et grundig arbeid – og evnet til å påvise store menneskertighetsbrud er den internasjonalle dommeren  Richard Goldstone.  To ting er forbildelig med hans arbeid, for det første arbeidet med Goldstone-rapporten til FNs generalforsamling, selv om denne rapporten bla. har fått kritikk fra  UN-Watch her. Det som imponerer meg mest er hans evne til å endre holdnign til elementer av rapporten og beskrive dette åpent når ny informasjon kommer frem.

Amnesty burde etter mitt syn arbeide rundt to spor. Det ene er å registre og dokumentere de brudd på menneskerettighetene som skjer, uavhenig av hvem som blir krenket. Det andre er å drive tankearbeid rundt hvordan man kan begrense eller helst løse konflikten som er utgangspunktet for bruddene på menneskerettighetene.

En forutsetning for menneskertigheter er et positivt menneskesyn. Vi må tro at både Israelere og Palestienere ønsker mer godt enn ondt her i verden.

Norge tvangsutsendte 260 personer til Hellas i 2010.

Utlendingsnemda (UNE)  hadde både de samme rettskildene og tilsvarende sak som de EMD da  nemden ville de sende en iraker tilbake til Hellas under Dublin 2 reglene i 2010. De mente han helt trygt kunne ivareta sin søknand i Hellas. UNEs stormneds beslutning kan man lese om her og som fullversjon i PDF her.

“Det ble avholdt stornemndmøte 12. og 13.01.2010 uten personlig fremmøte da dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.” Fra UNEs dom.

“Stornemndas flertall kom til at klagerens individuelle forutsetninger for å kunne ivareta sine rettigheter som asylsøker er til stede i tilstrekkelig grad, og at den mangelfulle asylsprosedyren i Hellas ikke innebærer noen særlig grunn til å ta saken til behandling jf. utlendingsforskriften § 7 – 4 jf. utlendingsloven § 32 tredje ledd.

Stornemndas flertall konkluderer med at klagen ikke tas til følge” Fra UNEs-dom.

Den Europeiske menneskerettighetsdomstol bruker en noe annen ordlyd når de 21. januar 2011  dømte Belgia for brudd på menneskerettighetene.

Fra dommen – som kan leses i fulltekst her

“” Holds, by fifteen votes to two, that there has been a violation by Belgium of Article 3 of the Convention because, by sending him back to Greece, the Belgian authorities exposed the applicant to detention and living conditions in that State that were in breach of that Article;”

Artikkel 3 er ikke noen mindre en følgende:

“Art 3. Forbud mot tortur

Ingen må bli utsatt for tortur  eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling  eller straff.”

Videre slo domstolen fast:

“Holds, unanimously, that there has been a violation by Greece of Article 3 of the Convention because of the applicant’s conditions of detention;

Declares admissible, by a majority, the complaint under Article 3 of the Convention concerning the applicant’s living conditions in Greece;

“Holds, by sixteen votes to one, that there has been a violation by Greece of Article 3 of the Convention because of the applicant’s living conditions in Greece;

“Declares admissible, unanimously, the complaint against Greece under Article 13 taken in conjunction with Article 3 of the Convention;

“Holds, by sixteen votes to one, that there has been a violation by Belgium of Article 3 of the Convention because, by sending him back to Greece, the Belgian authorities exposed the applicant to risks linked to the deficiencies in the asylum procedure in that State;”

” Holds, by fifteen votes to two, that there has been a violation by Belgium of Article 3 of the Convention because, by sending him back to Greece, the Belgian authorities exposed the applicant to detention and living conditions in that State that were in breach of that Article;”

UNE mente det var helt trygt å sende asylsøkere til Hellas. EMD mener asylsøkere lever under forhold som strider mot forbudet mot nedverdigende behandling i artikkel 3.  På tide å skaffe UNE ny ledelse?

Først kom de for å ta kommunistene
men jeg protesterte ikke
for jeg var ikke kommunist.

Så kom de for å ta fagforeningsmedlemmene,
Men jeg protesterte ikke
for jeg var ikke fagforeningsmedlem.

Så kom de for å ta jødene og sigøynerne,
men jeg protesterte ikke
for jeg var ikke jøde eller sigøyner.

Så kom de for å ta de homofile,
men jeg protesterte ikke
for jeg var ikke homofil.

Da de kom for å ta meg,
var det ingen igjen som kunne protestere.

Martin Niemuller

I natt tok de Maria Amelie.

Det er skammelig at vi har en regjering som starter Nansenåret med å beordre utsendelsen av mennsker som beriker Norge.

De utsendes fordi regjeringen har definert de som ulovlige.

Lovgivere som gjør mennesker ulovlige burde få lov til å gjøre annet enn å lage lover.

I år feirer vi Nansenåret. Polfareren Nansen skrev ut Nansenpass til over 450 000 papirløse flyktninger.

Nansenpasset var i 1942 godkjent av 52 land. Nansen mottok Nobels fredspris for passet i 1922. I natt ble Maria Amelie arrestert etter å ha holdt et foredrag på Nansenskolen.

I en verden som overstrømmes av økonomiske gladnyheter fra Kina og krisenyheter fra Afrika, er det lett å glemme at en rekke afrikanske stater faktisk har høyere brutto nasjonalinntekt pr. innbygger enn Kina.  Dagens afrikanere er rikere enn gjennomsitts indieren.

Stor Kudos til Aftenposten for å ha sendt to journalister på oppdagelsesferd i Afrika. Ekstra stort kudus for å legge det gratis ut på nett. Bra reportasje og pent filmet.

Fanger på fangeleiren Camp X-ray. Etter at Obama har begynt å stenge deler av basen er problemstillingen nå at få land vil ta i mot dem.

Om de fem største kommunene i landet hadde tilbydd regjeringen å huse minst én ikke-straffbar fange fra Gunatanamo bay ville det vært et viktig første skritt.

De skal nå bli Vensters nye ledelse – og klappes enstemig inn under helgens landsmøte.

Spørsmålet endel stiller seg er om de blir Venstres svar på et trehodet troll eller noe litt mer samstemt svar på De tre musketerer..

Helge er mannen for de store taler. Der Sponheimen kunne bli brautete, klarer han oftere kunsten  å holde store taler om store ord som ideolog og mangfold uten å bli for pompøs. Ola er Byutviklingen og på mange måter en norsk versjon av den kreative klassens talsmann

Trine som tidligere lærerinne i sosialfag fra Høgskolen i Levanger brenner mest for skole ogdannelse. Hun har gått i skole hos Dannelses-geek Odd Einar Dørum, og overlevd kurset.

På mange måter utfyller de hverandre.  Skulle man trekke frem en åpenbar mangel i profilblomsten de utgjør er det mangel på hardpolitikk, være seg arbeid, skatt eller sikkerhetspolitikk. Men det er uviktig – eller trygt kan man si; Venstre får ikke stemmer på bakgrunn av sikkerhetspolitikken eller arbeidsmarkedspolitikk – miljø, skole og ideologi mobiliserer mer hornmusikk i brystkassa på Venstrefolk.

Skulle man peke på poetensial for å bli et trehodet troll ligger utenrikspolitikken der – Trine og Helge er erklærte EU-motsandere, mens Ola er tilhenger. Ola ses også på som mer liberal i handelspolitikken enn de to andre også.  Hvordan Trine og Helge vil forholde seg til EU-kampen i partiet blir spennede å se. Klarer de å fremstå som åpne for debatten, ryddige i argumenter og med tydelige liberale nei-argument, så vil de klare seg bra. Blir de sett på som motsandere ikke bare av EU, men også EU-debatten i eget parti vil de havne i konflikt med en hel ny generasjon unge Venstre-tilitsvalgte, med liten u.

Det blir spennende å se i løpet av Landsmøtet hvordan de klarer å profilere seg – og partiet.

15 år etter at et knapt flertall av nordmenn sa Nei til medbestemmelse, men ja til EØS i 1994 så feiret organisasjonen Nei til EU med å både bevilge seg en jubileumsbok som tilfeldigvis skal gies ut i 2014 – jubileumsåret for Grunnloven og å bevilge store summer til nei-kamp på Island.

Gratulerer med begge.

Kanskje ikke så rart  med en inntektside  på firegangen av jasiden, med 19,2 millioner så kan man bruker penger på mye rart.

Denne snuoperasjonen fra Nei til EU er litt parodisk. Først skriver de kronikk, på kronikk om hvor uviktig Island er for Norsk EU-debatt, så snur de 180 grader og bevilger over 100 000 kroner.

Vel de har vel i realiteten ridd to hester hele veien – ved å sende nei-statsråder til Island  som rene reisebyrået – samtidig som man bedrev aktiv latterliggjøring av ja-sidens “islandsug” ..

Så spørs det om islendingene liker sølvpengene de får fra Nei til EU. Neisiden på Island har nok ikke det store folkekravet bak sin nykjøpte forståelse av at problemet til Island er at “de kan få en for god avtale” slik at EU på sikt skal få med Norge..

Høsten fortsatte med at Irland stemte et tydelig ja til Lisboa-traktaten etter å ha fått tenkt på nytt – under den økonomiske resesjonens påtrykk. Ja-siden fikk det største flertallet i noen folkeavstemning i Irland siden 1992 med 67,1 prosent for Lisboa-traktaten og kun 32,9 prosent mot. Det er verdt å merke seg fra et sentrum-periferi-perspektiv at kun to av 43 distrikter hadde nei-flertall, mens det var ja-flertall i 41.

Spenningen fortsatte med Václav Klaus og Lisboa-traktaten, der den konservative tsjekkiske presidenten truet med å ikke signere traktaten selv om både lovkammer og regjeringen i Tsjekkia ønsket det. Etter det svenske formannskapets kløktige diplomati, gjennom å tilføre en uttalelse fra EU-toppmøtet om at sudettyskerne aldri vil få rett til å gjøre krav på de eiendommer som ble fratatt dem i Tsjekkia etter den annen verdenskrig, fikk man til slutt den bitre klimaskeptiker Klaus til å sett sin signatur på Lisboa-traktaten.

Så må man spørre seg om det var det irske ja-seieren, Lisboa-traktaten eller utsiktene til et islandsk EU-medlemskap som fikk Kari Nordmann til å svare ja på meningsmålingene nå i høst. Resultatet er uansett at vi nå fikk den sterkeste ja-målinga siden 2006.

På mange måter fremstår derfor virkeligheten for ja-siden i Norge lik fremtiden til EU-prosjektet, langt mer positiv enn på mange år. Man går fremover etter metoden ”to skritt frem og ett tilbake”; i politikken illustrert gjennom de stille, men brede kompromissene som sakte men sikkert bringer samarbeidet fremover, uten de store fanfarer. Man fikk ingen pompøs Grunnlovstraktat, men en desto viktigere Lisboa-traktat.

Kanskje er det på tide med en høylytt skål for den kollektive klokskapen, de brede forlik i Europaparlamentet, Rådet og mellom Europas land. En skål for de nøkterne usynlige reformskrittene som hver dag binder Europa tettere sammen, fremfor store festtaler og altfor høye ambisjoner..

Nordmenn er et nøkternt folk. Stolte skal vi være over det. Ja-siden må begynne å snakke nøkternt og konkret om hvilket oppdrag vår lille stat kan ha i framtidens Europa, hvis vi ønsker å spille en rolle. Vi kan begynne med å innrømme at EU ikke er noen politisk pakke, men en politisk arena. En arena alle våre naboer, minus Island og Russland, deltar på. Men vi må også våge å peke på hvor det er opplagt bred norsk konsensus om ønsket om å endre EUs nåværende politikk. Et eksempel er EUs havarerte fiskeripolitikk. Selv mener jeg Norge burde ta ansvar for å styre nettopp fiskeriforvaltningen innenfor, istedenfor å stå utenfor å sutre og strutte over egen politikk.
De fleste områder av norsk utenrikspolitikk, om det er NATO-medlemskap, WTO-medlemskap, Afghanistan-operasjoner eller støtte til FN, er bygget på brede konsensuser om virkelighetsforståelsen. I løpet av denne regjeringsperioden blir det forhåpentligvis større edruelighet i vårt kollektive bilde av erfaringene med 15 år med samarbeid og samhandel med EU gjennom EØS.
Spørsmålet blir da hvilke myter som faller først, nei-sidens eller ja-sidens?. Forhåpentligvis blir det slått fast at de delene av EU-medlemskapet vi har fått prøvd ut under EØS har vært til Norges fordel. Om det er den aktive samhandelen, hvor fire femtedeler av vår eksport og import nå går til eller kommer fra EU, eller om det er alle programmer vi tar del i slik som eksempelvis utdanning og forskning. Mest sannsynlig vil premissene for EØS-debatten i sentrumspartiene endre seg noe i ja-siden favør, flere vil eksempelvis se at det indre marked ikke var så farlig, men svært nyttig for Norge.

Alle disse små innrømmelsene og premissendringene for norsk virkelighetsforståelse er alle små steiner på skålen i retning av at eksempelvis Venstre og Kristelig Folkepartis Ungdom snur i EU-saken. Skrittene blir i seg selv uten fanfarer, men er likevel svært viktige. For skilpadder deler egenskap med de små reformsteg at de gjerne kommer lengre enn rakryggede og høytsvevende kaniner…

(Denne står på trykk i Ny Tid i denne uken)

Nå kunne man startet med å påpeke det åpenbare, at Romania og Bulgaria enda ikke er medlemmer av Schengen – og at alle statsborgere fra de landene som i dag oppholder seg i Norge må ha vist pass ved innreise. Det viser etter mitt syn det åpenbare, løsningen er ikke pass, men mer europeisk politisamarbeid.

Forslaget gir meg en ekkel følelse, spesielt sett i sammenheng med den massive negative omtalen VG og Aftenposten har kjørt mot rumenere. Senterpartiet ønsker åpenbart med sin hetsende retorikk å fiske litt i det mest  grumsete velgertjernet.

Mer komisk blir forslaget når noen i SP tydeligvis har oppdaget at mange SP velgere bor langs grensa, velgere som ikke akkurat ønsker å må huske pass før den ukentlige sverige-turen, så da kommer ideen om “østfoldfil”..

Selv mener jeg at man eksempelvis ikke kan forby fattigdommen som Rumenske tiggere representerer. Vi må tørre å se fattigdommen i øyene slik at vi kan mobilisere politisk støtte for sosial utjamning mellom øst og Vest-Europa. Det kan kun EU bidra med, men da må vi velge deltagelse fremfor grenseposter langs svenskegrensa. Kanskje skulle SP være mer bekymret for sperregrensa enn Svenskegrensa..