Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for november, 2009

Nei, overskriften er ikke kun et resultat av mine mangelfulle stavekunnskaper. For der man vanligvis krever at «put your money where your mouth is» er det nå på tide å kreve at Nei til EU begynner å snakke like mye om Island som de finansierer nei-siden på Island.

15 år etter at et knapt flertall av nordmenn sa Nei til medbestemmelse, men ja til EØS i 1994 så feiret organisasjonen Nei til EU med å både bevilge seg en jubileumsbok som tilfeldigvis skal gies ut i 2014 – jubileumsåret for Grunnloven og å bevilge store summer til nei-kamp på Island.

Gratulerer med begge.

Kanskje ikke så rart  med en inntektside  på firegangen av jasiden, med 19,2 millioner så kan man bruker penger på mye rart.

Denne snuoperasjonen fra Nei til EU er litt parodisk. Først skriver de kronikk, på kronikk om hvor uviktig Island er for Norsk EU-debatt, så snur de 180 grader og bevilger over 100 000 kroner.

Vel de har vel i realiteten ridd to hester hele veien – ved å sende nei-statsråder til Island  som rene reisebyrået – samtidig som man bedrev aktiv latterliggjøring av ja-sidens «islandsug» ..

Så spørs det om islendingene liker sølvpengene de får fra Nei til EU. Neisiden på Island har nok ikke det store folkekravet bak sin nykjøpte forståelse av at problemet til Island er at «de kan få en for god avtale» slik at EU på sikt skal få med Norge..

Advertisements

Read Full Post »

Ja-siden har på kort tid opplevd flere seire enn på mange år. Vi hadde først et Stortingsvalg som ga rent flertall for ja-siden, da Arbeiderpartiet og Høyre gjenvant Stortingsflertallet med 94 av Stortingets totalt 169 representanter.

Høsten fortsatte med at Irland stemte et tydelig ja til Lisboa-traktaten etter å ha fått tenkt på nytt – under den økonomiske resesjonens påtrykk. Ja-siden fikk det største flertallet i noen folkeavstemning i Irland siden 1992 med 67,1 prosent for Lisboa-traktaten og kun 32,9 prosent mot. Det er verdt å merke seg fra et sentrum-periferi-perspektiv at kun to av 43 distrikter hadde nei-flertall, mens det var ja-flertall i 41.

Spenningen fortsatte med Václav Klaus og Lisboa-traktaten, der den konservative tsjekkiske presidenten truet med å ikke signere traktaten selv om både lovkammer og regjeringen i Tsjekkia ønsket det. Etter det svenske formannskapets kløktige diplomati, gjennom å tilføre en uttalelse fra EU-toppmøtet om at sudettyskerne aldri vil få rett til å gjøre krav på de eiendommer som ble fratatt dem i Tsjekkia etter den annen verdenskrig, fikk man til slutt den bitre klimaskeptiker Klaus til å sett sin signatur på Lisboa-traktaten.

Så må man spørre seg om det var det irske ja-seieren, Lisboa-traktaten eller utsiktene til et islandsk EU-medlemskap som fikk Kari Nordmann til å svare ja på meningsmålingene nå i høst. Resultatet er uansett at vi nå fikk den sterkeste ja-målinga siden 2006.

På mange måter fremstår derfor virkeligheten for ja-siden i Norge lik fremtiden til EU-prosjektet, langt mer positiv enn på mange år. Man går fremover etter metoden ”to skritt frem og ett tilbake”; i politikken illustrert gjennom de stille, men brede kompromissene som sakte men sikkert bringer samarbeidet fremover, uten de store fanfarer. Man fikk ingen pompøs Grunnlovstraktat, men en desto viktigere Lisboa-traktat.

Kanskje er det på tide med en høylytt skål for den kollektive klokskapen, de brede forlik i Europaparlamentet, Rådet og mellom Europas land. En skål for de nøkterne usynlige reformskrittene som hver dag binder Europa tettere sammen, fremfor store festtaler og altfor høye ambisjoner..

Nordmenn er et nøkternt folk. Stolte skal vi være over det. Ja-siden må begynne å snakke nøkternt og konkret om hvilket oppdrag vår lille stat kan ha i framtidens Europa, hvis vi ønsker å spille en rolle. Vi kan begynne med å innrømme at EU ikke er noen politisk pakke, men en politisk arena. En arena alle våre naboer, minus Island og Russland, deltar på. Men vi må også våge å peke på hvor det er opplagt bred norsk konsensus om ønsket om å endre EUs nåværende politikk. Et eksempel er EUs havarerte fiskeripolitikk. Selv mener jeg Norge burde ta ansvar for å styre nettopp fiskeriforvaltningen innenfor, istedenfor å stå utenfor å sutre og strutte over egen politikk.
De fleste områder av norsk utenrikspolitikk, om det er NATO-medlemskap, WTO-medlemskap, Afghanistan-operasjoner eller støtte til FN, er bygget på brede konsensuser om virkelighetsforståelsen. I løpet av denne regjeringsperioden blir det forhåpentligvis større edruelighet i vårt kollektive bilde av erfaringene med 15 år med samarbeid og samhandel med EU gjennom EØS.
Spørsmålet blir da hvilke myter som faller først, nei-sidens eller ja-sidens?. Forhåpentligvis blir det slått fast at de delene av EU-medlemskapet vi har fått prøvd ut under EØS har vært til Norges fordel. Om det er den aktive samhandelen, hvor fire femtedeler av vår eksport og import nå går til eller kommer fra EU, eller om det er alle programmer vi tar del i slik som eksempelvis utdanning og forskning. Mest sannsynlig vil premissene for EØS-debatten i sentrumspartiene endre seg noe i ja-siden favør, flere vil eksempelvis se at det indre marked ikke var så farlig, men svært nyttig for Norge.

Alle disse små innrømmelsene og premissendringene for norsk virkelighetsforståelse er alle små steiner på skålen i retning av at eksempelvis Venstre og Kristelig Folkepartis Ungdom snur i EU-saken. Skrittene blir i seg selv uten fanfarer, men er likevel svært viktige. For skilpadder deler egenskap med de små reformsteg at de gjerne kommer lengre enn rakryggede og høytsvevende kaniner…

(Denne står på trykk i Ny Tid i denne uken)

Read Full Post »