Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Fremskrittspartiet sendte ut det som må være høstens mest usmakelige smaksprøve på mulig fremtidig politikk.

Partiets nestleder, leder av programkomiteen og  Stortingsrepresentant Per Sandberg ønsker å sende ut asylsøkere før søknaden er endelig behandlet. Konkret ønsker han å sende ut de som har fått avslag på asylsøknaden sin hos Utlendingsdirektoratet, slik at de skal vente i hjemlandet mens første ankeinstans Utlendingsnemda behandler saken.

Om vi for et øyeblikk ser bort fra at Frp her ville få Norge dømt for brudd EMKs forbud mot kollektiv utsendelse, med tilhørende erstatningsoppgjør (greit å få et par hundre tusen i startkapital i Norge dog), forbudet mot å sende mennesker tilbake til tortur, og en rekke andre velbegrunnede internasjonale konvensjoner så er hele ideen lite praktisk og svært inhuman.

Ideen er praktisk vanskelig fordi  som man ser fra disse tallene over hvem som får beskyttelse i Norge,  så er innvilgelse prosenten fra de to store asyllandene Somalia og Eritrea på henholdsvis 92 og 80 prosent. De tre landene hvor det kommer mange søkere fra, men hvor under halvparten blir innvilget beskyttelse er Afghanistan, Irak, Iran og Etiopia. Ikke akkurat lette land å fly folk frem og tilbake fra. Det er realistisk å tro at nettopp mange fra Afghanistan, Irak, Iran og Etiopia vil være områder hvor tvil og skjønn kan vektes ulikt i første og andre instans.

 Politifolk og militære begikk grove menneskerettighetsbrudd under og etter valget i Iran. Foto: AP/Scanpix

Politifolk og militære begikk grove menneskerettighetsbrudd under og etter valget i Iran. Foto: AP/Scanpix

Forslaget er inhumant da det setter mennesker med et faktisk beskyttelsesbehov i en direkte fare.  Hvordan vil landene ta i mot avhoppere og andre som søker beskyttelse om de kommer flygende hjem til hovedstaden på et norsk fly?  For mange av de som anker får faktisk medhold. Totalt omgjorde UNE 714 vedtak som UDI hadde gjort i fjor.  Det vil si at 714 mennesker med Frps forslag ville vært sendt ut av landet og relativt sikkert levd i fare for tortur eller annen alvorlig forfølgelse mens det norske byråkratiet skulle jobbe.  Er det et slikt Norge vi ønsker oss?

I tillegg så behandlet UNE over 17 702 saker i fjor. Derav ble kun 775 saker behandlet hvor søkeren selv fikk møte i nemdmøte. Disse ville under Frps regime blitt nektet dette, eller måtte ha blitt fløyet inn og ut til møtet.

Det er heldigvis slik at de 714 menneskene som ventet på et kummerlig mottak i det som etter Utlendingnemdas egne vurderinger må betegnes som realistisk frykt for forfølgelse og tortur som i dag har opphold i riket. Dermed har vi som samfunn hindret tortur og forfølgelse. Det kan vi som samfunn være stolte av.

For Norge er ikke et samfunn som flyr mennesker tilbake til torturkamrene de rømmer fra.

SOS til Europa

De siste årene har over 18 000 båtflyktninger omkommet.  I fjor døde over 1500 mennesker. Det er kun de vi har lest om i media. I tillegg er det et stort antall som aldri når nyhetsdesken, kun havbunnen.

Europeiske politikere ser mer engasjert i å tilfredsstille velgere som er redd for innvandring, enn skjebnen til de som ligger i en båt på Middelhavet.

I løpet av en uke her på Lampedusa, øyen som etter alle geografiske prinsipper er en afrikansk øy i Middelhavet, men er Europas forpost mot ”resten”.

Hit brukte det å komme over 35 000 båtflyktninger på sitt meste i året. Den Italienske kystvakten har drevet en grusom og ulovlig praksis med å sende flyktninger tilbake til Libya, ved å plukke dem opp i internasjonalt farvann for så å kalle opp den Libyske kystvakten og overlevere dem tilbake til de.

Dermed har de som har  rømmet fra Gaddafi regimet, eller det nye regimet i Libya returnert til torturfengslene ved hjelp av Italienske myndigheter.

Dette har den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen slått ned på. Uten at at Italia ser ut til å bry seg nevneverdig.

Er alt trist her ved grensen?

Nei. Lampeduserne tar i mot båtflyktninger med stor medfølelse og har eksempelvis nettopp valgt en ordfører som støtter den progressive bevegelsen Boats for pepole – som overvåker hvordan Italienske myndigheter overholder sine forpliktelser til å redde skipbrudne til sjøs.

Det har vært noe av det  sterke ved å være her ved Europas yttergrense; å møte vennligheten til de som møter de skipbrudne ansikt til ansikt, sett  i sammenheng med brutaliteten til Italienske og europeiske politikere generelt.

En idé jeg fikk er behovet for en sivil redningstjeneste. Type det norske Redningsselskapet.  En av de mest hjerteskjærende historiene vi har hørt om er når en båt i 16 dager ble liggende å drive i internasjonalt farvann fordi Maltesiske og Italienske redningsbåter kranglet om hvem som skulle redde de (les få et par asylsøkere).  64 ombord i båten døde av dehydrering mens diplomatene og politikerne drev sitt skitne spill for å unngå det de kalte «ulovlig innvandring».

Er det håp for en bedre grensepolitikk?  Kanskje. Mens vi er her så har den Europeiske Ombudsmannen satt i gang overvåkning av menneskerettighetssituasjonen ved grensene. En god start for ombudsammen ville være å lese dommene som både tydelig beskriver Italias praksis med såkalte ”push backs” til Libya som brudd på forbudet mot tortur og Hellas asylsystem som et system som behandler folk så dårlig at det de blir dømt for forbudet mot inhuman behandling.

Skal Europeiske politikere reagere må de møte et tydelig  trykk fra sitt hjemmepublikum. Vi skammer oss av å leve i et Europa som ved stadig strengere kontroll og mer brutale virkemidler tvinger folk ut i drukningsdøden på vei hit.

SOS Europe – Amnesty International:
Amnesty sender et SOS til Europa. Mennesker dør ved våre grenser.

Jeg skrev for et par dager siden om at det ikke er noen flyktninger på Lampedusa i dag.   I går kveld fikk vi mulighet til å snakke med den lokale kirken og viseborgermesteren.   De anslår at det siden januar har kommet ca 200 flyktninger til Lampedusa og opplyste at det omtalte migrasjons-sentret som brant ned nå delvis er bygget opp igjen. Slik at sentret nå har en kapasitet på 280 migranter, fra tidligere 850.

Med andre ord tar Lampedusa i mot flyktninger, om ikke daglig så i det minste med jevne mellomrom.

200 flyktinger fra januar til midten av juli har med andre ord blitt reddet av kystvakten i Italiensk farvann utenfor Lampedusa.  Til grell kontrast står de 56 som druknet i forrige uke da båten de flyktet med sank.   Bare i fjor døde en plass mellom 1500-1700 mennesker i middelhavet.

Lampeduserne vi har snakket med er ikke særlig stolte av de sentrale italienske myndighetene. De har selv ofte snakket med flyktninger og vet hvilke grufulle farer som truer om de skulle bli tvunget tilbake til Libya..

Håper å få publisert et lite innblikk i hvem som deltar på Amnesty sin menneskerettighets-samling her på Lampedusa enten i løpet av kvelden eller i morgen.

Møte mellom Amnesty og kirkeleder, varaordfører og lokale organisasjoner i Lampedusa

Så  denne sterke filmen i går om det som for meg var et ukjent og utenkelig fenomen – at Italia aktivt lurte og tvang båtflyktninger tilbake til Libya.

Tenkt deg selv at du er en båtflyktning som etter flere timer på sjøen i en åpen båt endelig ser et europeisk marinefartøy, blir tatt om bord og så oppdager at de kjører deg tilbake mot Libya? Er det mulig? Kan det være lovlig? Hvordan i alle dager kan medmennesker gjøre slikt?

Italia, demokratiet og rettstatens vugge, stemmer 87 % av parlamentet  for disse «vennskapsavtalene» som beordret den Italienske kystvakten å stoppe båtflyktninger i internasjonalt farvann og overlevere dem til Libyske myndigheter.

Selve avtalene er hemmelige, men den Italienske avisen La Stampa  har fått tak i avtaleteksten og de italiensk-kyndige kan lese de  her (PDF).

Paradokset er brutalt; samme år som NATO og FN intervenerte for å beskytte sivilbefolkningen i Libya – døde over 1500 båtflyktninger i middelhavet. Havet var fult av militær og sivil overvåkning, men myndighetene unnlot ikke bare å hjelpe, de skjøv aktivt folk tilbake..

Ble det bedre med det nye og «demokratiske» Libya?
Italia under Monti-regjeringen har allerede benyttet muligheten til å inngå en ny avtale med det nye regimet om fortsatt «push backs» av båtflyktninger mot 5 milliarder euro..  Under finanskrisen tvinges Italienske skattebetalerer til å betale det som er en direkte bailout av kalkulert ondskap.

Det er også skuffende, men kanskje ikke overraskende at det nye regimet i Libya så velvillig tar i mot sine «30 sølvpenger» for å gjøre skittentøysvasken til Italienske myndigheter. Lysten til å behandle det regimet anser som «leiesoldater» og «gamle regimetilhengere» med den samme brutalitet som nettopp det gamle Gaddafi-regimet var kjent for virker stor..

Italia ble i år dømt nord og ned i den Europeiske menneskerettighets domstolen for de gamle «push back»-avtalene  med Libya. Det overser dessverre også den ellers så  Europa-lojale Monti-regjeringen  helt.

For de juss-intresserte med «hjerte på rett sted» er det rent vakker å se følgende webcast av storkammerhøringen.

Det er i dag tredje dagen på Amnesty sin camp på den Italienske øya Lampedusa, lærer mye og lover å prøve å gi dere et bedre innblikk i hvem som har tatt turen hit i morgen. Sjekk ut kampanjen.

Viste du at det ikke er en eneste flyktning eller asylsøker på Lampedusa i dag? Er det ikke merkelig at den europeiske øya som er nærmest Afrika og kun 2-3 timers båttur fra Tunisia og Libya ikke har en eneste flyktning her?

Det er dag to av programmet i Amnesty-leiren her i Lampedusa. Et stort spørsmål er om vi i det hele tatt i løpet av uken får snakket med noen som har flyktet.

De første registreringen av flyktinger ble gjort i 1994.  Den første offisielle Italienske statistikken er fra 1998 da var det registeret ca 8000 flyktninger i Lampedusa.  Antallet økte jevnt og trutt frem til 2008 da det nådde sitt høydepunkt med 35000 flyktninger som ankom øya det året.   I 2010 var plutselig antallet nede i 4000.

Hva skjedde?

Italienske myndigheter inngikk en rekke avtaler med det Libyske regimet om ”immigrasjonkontroll”.  I tillegg startet italia med såkalte ”push backs” –operasjoner på sjøen der båtflyktninger ble overlevert Libyske marinefartøy.

Folk som flyktet fra Gaddafis torturkamre og så den Italienske kystvakten –og trodde redningen var nær opplevde altså å bli overlevert til den Libyske marinen – hvor turen tilbake til torturkamrene og andre grove brudd på deres menneskerettigheter var kort..

De Italienske myndighetene hevder dette er innenfor hva de kan gjøre; da de avskjærer båtflyktningene i Internasjonalt farvann –og kun ”hjelper” den Libyske marinen med å finne de..

Det er en utøvelse av offentlig myndighet som direkte bidrar til tortur er et klart brudd mot den Europeiske menneskerettighetskonvensjonens forbud mot tortur, uavhengig av havrettens svarte hull..

Dette slo da også endelig Den europeiske menneskerettighets domstolen i Strasbourg fast i Hirsi Jamaa and Others v. Italy i februar 2012.  Hvor mange liv som ble ødelagt mellom 2009 og 2012 vet vi ikke.  Vi har heller ikke fått på rene hvor store endringer Italia har gjort i sin «redningstjeneste».

Brutalt nok hadde politikken sin ”ønskede” effekt.  Etter at rykte om denne fryktelige praksisen gikk antallet ned med 31 000 mennesker på ett år.  ”Alle” var fornøyd. Italienske myndigheter hadde ”stoppet strømmen av ulovlige flyktninger” og Gaddafi fikk  det som ble kalt Italienske pensjonspenger (!) til Libyere som var gammel nok til å ha kjempet for Italia under andre verdenskrig..

Krig skulle det bli mer av – selv etter Berlusconis mange pinlige forsøk på å redde sin kamerat fra FN og NATOs vrede,  så startet bombingen av Libya i 2011. Det skapte en stor strøm av flyktninger som tok til sjøs med alt de kunne finne som kunne flyte.

Lille Lampedusa som er befolket med 6000 innbyggere fikk plutselig i løpet av noen uker 6000 desperate krigsflyktninger.

Et antall øya på ingen måte var rustet for å takle humanitært.  Den humanitære situasjonen for flyktingene ble så prekær at flyktningene satte fyr på mottaksenteret som en protest.   Det oppsto videre store konflikter mellom øyas beboere og det store antallet desperate flyktende tunisiere – og en økende frustrasjon mot Italienske styremakter som ikke fraktet flyktningene inn til fastlandet..

Så i dag er det faktisk ikke en enste flyktning her. Hvorfor vet vi ikke.  Men det er noe uhyggelig over det.

Kommer tilbake med mer i morgen.

Ukens timeplan

 

Er ankommet Italias sørligste øy som heter Lampedusa. Lampedusa ligger etter all normal fornuft i Afrika, men er altså en av Europas mange yttergrenser mot «resten» av verden.

Jeg ankom Lampedusa i går kveld etter en flytur fra Bergen, Roma og Palermo. Jeg var uheldig da flyselskapet (ene) mistet bagasjen min.  Heldigvis hadde jeg macen min med meg ombord i flyet slik at du får lest dette.

Kampanjen til Amnesty heter When you don’t exist og ønsker å sette fokus på menneskerettighetene til migranter, asylsøkere og flyktinger i Europa og spesielt ved de som banker på Europas port.

Selv ser jeg frem til å få møte noen av de som har tatt seg hit med båt fra Libya eller Tunisia.  Noen banker på Europas dør for å unngå forfølgelse, tortur, eller andre brudd på menneskerettighetene. Andre flykter fra fattigdom, elendighet og manglende fremtidshåp.

Uavhengig av grunn har de menneskerettigheter som deg og meg. Dessverre blir disse krenket hver eneste dag.

Systematisk har dessverre Italienske myndigheter igjennom bla. avtaler med det gamle -og nye regimet i Libya forhandlet bort menneskerettighetene til migrantene til fordel for innenrikspolitisk ønske om innvandringsstopp.  At Italias avtaler og praksis bryter med internasjonal rett, havrett og all medmenneskelighet er dessverre en av Amnestys oppgaver å belyse.

Nå har jeg kanskje beskrevet Lampedusa som et helvete. Det stemmer ikke. Øya er utrolig vakker, og innbyggerne møter deg (hvit europeer) med all tenkelig vennlighet.  Så Lampedusa er virkelig en rar miks av ei øy, en port til Europa og oppleves nok som en himmel for turister og et helvete for de som flykter hit.

Jeg håper å få blogget litt hver dag.

Amnesty banner

Amnesty banneret sier noe slikt som «Fri og likeverdig i rettigheter»🙂

US. State Department er ikke den mest nøytrale kilden; men artig å se Norge med amerikanske Menneskerettighets-briller.

Her er et par utklipp fra deres rapport om menneskerettighets situasjonen i Norge i 2010.

Om raseforfølgelse:

The Organization against Public Discrimination (OMOD) and the Norwegian Center against Racism received some complaints that public security officials used discriminatory racial profiling techniques to stop and search members of ethnic minorities. Evidence of racial profiling was anecdotal because police did not keep records of stop and search activities.

 

Om representasjon:

«There was one member of parliament from a minority group and one alternate member, both Pakistani-Norwegians. There were no minority ministers or Supreme Court justices»

 

Om UNHCR:

«NGOs expressed concern, however, regarding the government’s increasing tendency to return persons to areas the UNHCR deemed unsafe, against UNHCR advice. The media reported that, as of the second quarter of the year, authorities had returned 207 refugees to Greece, Iraq, Somalia, Afghanistan, and Sri Lanka, reportedly against UNHCR advice.»

 

Mindreårige asylsøker:

«Unaccompanied minor asylum seekers who are at least 15½ years of age at the time of arrival were given a temporary residence permit. The permit expires when they reach 18 years of age, at which time they must return to their country of origin. As of October authorities gave a temporary permit to 38 unaccompanied minors, mostly from Afghanistan (15), Iraq (six), and Ethiopia (three). Some NGOs and local government leaders objected to the practice, expressing concern about its possible psychological impact on children from war-torn countries.»

Poenget her er ikke at Norge er verst i klassen når det kommer til Menneskerettigheter, men at også vi sliter innenfor visse områder med å ikke fall ned mot Menneskerettighetens minstestandarder.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.