Jeg var med på et foredrag av Amnesty International sin Midt-Østengruppe ved UiB.
Det var litt tilfeldig at jeg dro, jeg har nylig blitt med i Amnesty som aktiv i deres gruppe for juss-studenter ved UiB. Tilfeldighetene hadde det slik at vi hadde et møte med Barnerettsgruppa rett før Midt-Østengruppen hadde foredrag om Muren på Vestbredden.
Selv har jeg alltid vært intressert, men ikke fult ut engasjert. Det som alltid har stoppet meg fra å engasjere meg har vært følelsen av å være en ufrivillig tredjepart midt i Ingenmannsland under en skyttergravskrig.
Hovedforedraget var ved stipendiat ved UIB Kjersti Gravelsæter Berg. Berg foreleste i ca 30 min under tittelen Palestinakonflikten.
Berg burde ha gode forutsetninger for å gi et bilde av både situasjonen i Palestina og Israel nå. Hennes doktorgradsavhandling bærer tittelen : «A Bed for the Night. United Nations Relief and Works Agency (UNWRA), Refugee Camps, and the Re-Housing of Palestine Refugees 1949-2008».
Hun startet foredraget sitt med Det osmanske rike og brukte så mesteparten av sine 30 min på å gå igjennom historien fra da til nå. Hun la vekt på Balfour erklæringen fra 1917 der den britiske utenriksministeren lovet Lord Rothschild opprettelsen av «et jødisk hjem» i de britiske kontrollerte palestinske områdene. Videre gikk hun igjennom de fleste krigene som var ført siden da, de viktigste FN-resolusjoner. Til slutt ga hun en god presentasjon med kart hvordan dagens Israel og Palestina er delt opp med gjerder og murer i små enklaver.
Foredraget var for det meste helt grei kost og meget lærerikt. Spesieltdet å se den detaljerte inndelingen i A, B og C-soner etter Oslo-avtalen var ny for meg.
I stor grad snakket Berg mye om hvordan Israel har bygget murer og stadig tatt land fra palestinerne. Hun nevnte som eksempel at Israeleren hadde boikottet pasta til Gazastripen.
Igjennom hele foredraget følte jeg aldri at hun sa noe direkte «galt», men ofte følte jeg at det var like spennende å høre hva og hvilke perspektiver hun ikke trakk opp.
Den største unlatelsesynden var vel å holde et foredrag som primært ble en innføringsforelesning i Palestina-Israelkonflikten uten å nevne jøde-utryddelsen med et ord. Hun nevnte aldri i sin lange liste over kriger at Israel ble angrepet. Jeg skriver ikke dette fordi jeg mener det er avgjørende, men det sier noe om at forskeren har, bevist eller ubevist en slagside.
En uheldig slagside. Spesielt når hun åpenbart hadde mye kunnskap flere bør få ta del i.
Spørsmål fra salen er alltid en risikofylt kategori. Spesielt med et følelsesladet tema som israel-palestinakonflikten. Jeg stilte et spørsmål om det ikke finnes krefter i Israel som ser fordelen med Palestinsk økonomisk vekst – og hvordan muren/sikkerhetsgjerde og alle checkpointene påvirker de økonomiske mulighetene for palestinere flest. Mer om det litt senere.
Videre stilte en dypt kristen mann spørsmål, eller rettere sagt en kommentar. Kommentaren gikk ut på at jødene/ israelittene hadde vært i dagens Israel siden ca 1000 år f. kr og at araberne var de nye «inntregerene» i Guds land..
På mange måter oppsummerer dette to grunnlegende problemer med Israel-Palastina debatten slik jeg ser den. Den første og grunnlegende er at store deler av debatten er innrettet som en rettsak – tilbakeskuende og med mål om dom over fortidens synder. Tilhengere på begge sider bruker mye tid på historie og argumenterer om hvem som har «rett» til å bo, hvilke overgrep og hvem som er den svake part.
Det andre problemet med debatten spesielt i Norge er at på den ene siden har du gjerne forskere med en viss slagside og på den andre siden har du sterkt religiøse og politiske aktivister med et tunnelsyn.
Begge deler skaper gjensidige problemer. Ingen Palestina-Israel seminar jeg har vært på i Norge har handlet om løsninger på konflikten. Ingen snakker om mulige kompromiss eller evne til å se den andre parts legitime krav eller vinklinger.
Dette gjør meg litt nedstemt. Når vi så langt borte fra konflikten ikke klarer å sette oss inn i begge sider sine perspektiver – hvordan skal de som lever midt opp i den gjøre det?
Mitt spørsmål om Israel ikke innser nytten av økonomisk vekst i Palestina for å motvirke ekstremisme og hvor stor dagens vekst i Palestinske områder eventuelt er. Det ble besvart på en måte som motivierte meg til å skrive dette blogg-innlegget.
Svaret bar preg av at det var en selvfølge at Israelerne måtte ønske at det gikk nedenom og hjem med Palestinerne. Jeg utelukker ikke at det kan være tilfelle, men jeg ville verget meg for å ta det som utgangspunkt. Da ville jeg i det minste ha belagt med noe mer en blokade av Pasta til Gaza-stripen.
Om vi her hjemme ikke prøver å lete med lys og lykter etter det som må finnes av rester av empati og logikk blant Palestinenre og Israelere, da gjør vi lite nytte.
Det finnes nok mennesker i verden som bruker Israel-Palestina-konflikten til å fyre seg selv opp med hat eller harme.
Det å kreve evne til å sette seg inn i begge sider sine argumenter er ikke det samme som å si at begge sider har like riktig i alt de sier.
Et godt eksempelv på en som har gjort et grundig arbeid – og evnet til å påvise store menneskertighetsbrud er den internasjonalle dommeren Richard Goldstone. To ting er forbildelig med hans arbeid, for det første arbeidet med Goldstone-rapporten til FNs generalforsamling, selv om denne rapporten bla. har fått kritikk fra UN-Watch her. Det som imponerer meg mest er hans evne til å endre holdnign til elementer av rapporten og beskrive dette åpent når ny informasjon kommer frem.
Amnesty burde etter mitt syn arbeide rundt to spor. Det ene er å registre og dokumentere de brudd på menneskerettighetene som skjer, uavhenig av hvem som blir krenket. Det andre er å drive tankearbeid rundt hvordan man kan begrense eller helst løse konflikten som er utgangspunktet for bruddene på menneskerettighetene.
En forutsetning for menneskertigheter er et positivt menneskesyn. Vi må tro at både Israelere og Palestienere ønsker mer godt enn ondt her i verden.
Erlend Sand blogg 