Når norske politikere går inn i tenkeboksen, gjemmer de seg da egentlig bare ekstra godt nede i skyttergraven? Er det å gå inn i tenkeboksen en måte å dukke for internt eller eksternt skyts?
Jeg husker hvordan det var å se en ukjent delegat på Oslo Venstres årsmøte bli buet ut – betimelig etter min mening – etter at vedkommende ville renske Stortingsvalgsliten for nei-folk. Jeg husker også hvor god tale Trine Skei Grande holdt til nominasjonsmøte når hun så hevdet hun var i tenkeboksen.
Jeg satt i salen og ble gledelig overrasket. Ikke fordi jeg har hatt noe problem med å jobbe for å få Trine på tinget selv om hun er nei. Uavhengig av EU-standpunkt er Trine noe av den beste veden i Venstre. Selv tvilte jeg nok litt på tvilen. Men når hun gjentok dette i Klassekampen like etter begynte jeg å ane håp. Så ser jeg denne forsiden på Nationen og blir først veldig glad, før jeg lengre ned i teksten ser at hun fortsatt står på et nei. Eller «heller mest mot et nei» som det står.
At hun kaller organisasjonen Nei til EU dogmatiske virker for meg som en billig måte å sukre nei-pillen til ja-folket i Venstre. Nå er jeg evig optimist, så jeg skal ikke ta og drepe alt håp for de i Venstre som tror Grande virkelig har tenkt europeiske tanker i boksen. Til motsetning til Lars Sponheim- som er uvannlig lavmælt , men som har tenkt ferdig. Skal Trine ha ros for at hun i det minste deler de dilemmaene og refleksjonene hun gjør inne i den stadig fullere boksen.
Dessverre er de fleste i tankeboksen som Bondevik – permanent redde for å stikke hodet ut av boksen/skyttergraven for å si noe om sine tanke der nede..
Erlend Sand blogg 