SAS viser behovet for EU

SAS har i dag rykket ut i alle landets aviser og advarer mot «klimasmell». SAS frykt beviser det at EUs kvotemarked vil fungere. Forurenseren skal betale. Hvem ellers?  SAS interesser er ikke det samme som samfunnets interesser. At populistiske politikere ønsker å indirekte subsidiere galskapen er verre. At dette er et skandinavisk statselskap gjør det hele ekstra stygt.  Fra mitt ståsted er problemet med EUs kovtemarkedet at flysektoren ikke må betale full pris for kvotene fra dag en. Det har jeg skrevet mere om her.

Argumentet om at flysektoren kommer til å «flytte utenlands» er jo mildt sagt idiotisk. En ting er at eksemplvis stålprodusenter kan flytte utenlands – og så selge stålet sitt til Euorpa. Men tjenesteprodusenter, om det er eletrikere eller transporttjenster, må jo opperere der tjenesten bestilles. Når jeg skal fly hjem til Trondheim fra Oslo, så må det de facto være et fly der..

At høyre flypriser gjør at flere velger mer miljøvennlig transport en fly er ikke noe å gråte over. Eller?

Read Full Post »

Free Ride, eller?

To forskere i SSB har i dag et godt innlegg mot gratiskvoter til flybransjen. Men premisset deres er feil. Alternativet er ikke fullbetaling, men dagens ordning med nullbetaling. Da er det tross alt et skritt i riktig retning at flybransjen i EU må betale 20% av utslippene sine mot dagens 0% i 2011.  Og i 2020 (om knappe 12 år) så må de betale for alle sine utslipp.

Dette er tross alt første gang flybransjen, noen steds i verden, må betale klimakvoter.

Når det er sagt er jeg er enig i kritikken fra forskerne. Det er både dårlig samfunnsøkonomi og urettferdig mot andre industrier og framtidens generasjoner at flysektoren ikke må  betaler for de kostnadene de påfører samfunnet med sine klimautslipp.

Så hadde jeg sittet i Europaparlamentet ville jeg ha fjernet gratiskvotene både til industri og flybransjen. Men om det sto mellom å få gi industriene litt mer klimakostnader eller fortsatt full «Free Ride» hadde jeg valgt å starte med litt.

Bakgrunnen for dette er todelt; for det første viser det den unike muligheten EU har til å regulere det som før i praksis var uregulerbart. Samtidig viser det utfordringen det er å få til god miljøpolitikk når nasjonale politikere, spesielt fra øst-Europa, er mer bekymret for den kortsiktige finnanskrisen en den langsiktige klimakrisen.

Dermed rører den ved et av politikkens grunnlegende utfordringer, at politikere kun er ansvarlig frem til neste valg. Det er enkelt for politikerne å vedta store kutt i framtiden, vel vitende om at de fleste av de som vedtar dem vil være pensjonister i Spania når tiltakene faktisk blir satt ut i live.

Så selv om det høres bra ut når politikere lover å gjøre store ting i framtiden, så kan det sammenlignes med å prøve å få et inkassoselskap til å godta at man garanterte at ens etterkommerene kom til å betale regningen om 10-30 år frem i tid. Velgere flest er dog mye mer tilbøyelig til å godta denne forklaringen en inkassobyråer, da de til syvende og sist er de som må betale regningen.

Derfor pålegger dagens politikere framtidens europeiske politikere å stå rakrygget der de selv måtte bøye av. Fordelen med EU er at man har EU-kommisjonen som sørger for at fremtidens politikere må følge de vedtakene de faktisk har bestemt seg for. Dermed har EU også en mulighet som få nasjonale styringssystem har. De sørger faktisk for at politikerne holder det deres forgjengere lovet.

Så forskerne har rett, det er kjipt. Men tross alt bedre en status qou.

Read Full Post »