Jeg skrev for noen dager sider her om muligheten for et nytt Bretton Woods møte. En ny globalt samling i ly av finanskrisen som skulle gi fornyet kraft til de globale institusjonene. Spesielt verdens handelsorganisasjon håpet jeg ville få etterlengtet politisk energi og støtte. Verdens fattige har for lenge blitt sperret ute fra globaliseringens solside. Nå er jeg mer pessimistisk.
Jeg husker fortsatt førstesiden før det franske presidentvalget der the Economist viste hva Frankrike virkelig trengte. Nå er det ganske klart at Sarkozy ikke er noen økonomisk liberaler, men snarere en økonomisk nasjonalist. Når han ønsker at europeiske regjeringer skal ta over industri som står i «fare» for å bli oppkjøpt av utenlandske eiere sier det noe om hans verdensbilde.
Bretton Woods konferansen hadde ledere med navn som Winston Churchill, Franklin D. Roosevelt og samfunnsøkonomer som John Maynard Keyns. Målt mot dette skal det nye globale iniativet bestå av følgende brukne forsamling; den økonomiske nasjonalisten Sarkozy, den upopulære Brown, lame duck president Bush, eller en nyvalgt president. Ikke akkurat et energisk teselskap.
Her hjemme er det kun Jagland som har advart mot konsekvensene viss vi velger økonomisk nasjonalisme fremfor global styring.
Erlend Sand blogg 