Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘EU’

40-årskrise er ikke eneste fellesnevner for Ola Elvestuen oktober 67-modell, Helge Solum Larsen januar 69, og yngtekvinne Trine Skei Grande oktober 69-modell.

De skal nå bli Vensters nye ledelse – og klappes enstemig inn under helgens landsmøte.

Spørsmålet endel stiller seg er om de blir Venstres svar på et trehodet troll eller noe litt mer samstemt svar på De tre musketerer..

Helge er mannen for de store taler. Der Sponheimen kunne bli brautete, klarer han oftere kunsten  å holde store taler om store ord som ideolog og mangfold uten å bli for pompøs. Ola er Byutviklingen og på mange måter en norsk versjon av den kreative klassens talsmann

Trine som tidligere lærerinne i sosialfag fra Høgskolen i Levanger brenner mest for skole ogdannelse. Hun har gått i skole hos Dannelses-geek Odd Einar Dørum, og overlevd kurset.

På mange måter utfyller de hverandre.  Skulle man trekke frem en åpenbar mangel i profilblomsten de utgjør er det mangel på hardpolitikk, være seg arbeid, skatt eller sikkerhetspolitikk. Men det er uviktig – eller trygt kan man si; Venstre får ikke stemmer på bakgrunn av sikkerhetspolitikken eller arbeidsmarkedspolitikk – miljø, skole og ideologi mobiliserer mer hornmusikk i brystkassa på Venstrefolk.

Skulle man peke på poetensial for å bli et trehodet troll ligger utenrikspolitikken der – Trine og Helge er erklærte EU-motsandere, mens Ola er tilhenger. Ola ses også på som mer liberal i handelspolitikken enn de to andre også.  Hvordan Trine og Helge vil forholde seg til EU-kampen i partiet blir spennede å se. Klarer de å fremstå som åpne for debatten, ryddige i argumenter og med tydelige liberale nei-argument, så vil de klare seg bra. Blir de sett på som motsandere ikke bare av EU, men også EU-debatten i eget parti vil de havne i konflikt med en hel ny generasjon unge Venstre-tilitsvalgte, med liten u.

Det blir spennende å se i løpet av Landsmøtet hvordan de klarer å profilere seg – og partiet.

Read Full Post »

Nei, overskriften er ikke kun et resultat av mine mangelfulle stavekunnskaper. For der man vanligvis krever at «put your money where your mouth is» er det nå på tide å kreve at Nei til EU begynner å snakke like mye om Island som de finansierer nei-siden på Island.

15 år etter at et knapt flertall av nordmenn sa Nei til medbestemmelse, men ja til EØS i 1994 så feiret organisasjonen Nei til EU med å både bevilge seg en jubileumsbok som tilfeldigvis skal gies ut i 2014 – jubileumsåret for Grunnloven og å bevilge store summer til nei-kamp på Island.

Gratulerer med begge.

Kanskje ikke så rart  med en inntektside  på firegangen av jasiden, med 19,2 millioner så kan man bruker penger på mye rart.

Denne snuoperasjonen fra Nei til EU er litt parodisk. Først skriver de kronikk, på kronikk om hvor uviktig Island er for Norsk EU-debatt, så snur de 180 grader og bevilger over 100 000 kroner.

Vel de har vel i realiteten ridd to hester hele veien – ved å sende nei-statsråder til Island  som rene reisebyrået – samtidig som man bedrev aktiv latterliggjøring av ja-sidens «islandsug» ..

Så spørs det om islendingene liker sølvpengene de får fra Nei til EU. Neisiden på Island har nok ikke det store folkekravet bak sin nykjøpte forståelse av at problemet til Island er at «de kan få en for god avtale» slik at EU på sikt skal få med Norge..

Read Full Post »

Ja-siden har på kort tid opplevd flere seire enn på mange år. Vi hadde først et Stortingsvalg som ga rent flertall for ja-siden, da Arbeiderpartiet og Høyre gjenvant Stortingsflertallet med 94 av Stortingets totalt 169 representanter.

Høsten fortsatte med at Irland stemte et tydelig ja til Lisboa-traktaten etter å ha fått tenkt på nytt – under den økonomiske resesjonens påtrykk. Ja-siden fikk det største flertallet i noen folkeavstemning i Irland siden 1992 med 67,1 prosent for Lisboa-traktaten og kun 32,9 prosent mot. Det er verdt å merke seg fra et sentrum-periferi-perspektiv at kun to av 43 distrikter hadde nei-flertall, mens det var ja-flertall i 41.

Spenningen fortsatte med Václav Klaus og Lisboa-traktaten, der den konservative tsjekkiske presidenten truet med å ikke signere traktaten selv om både lovkammer og regjeringen i Tsjekkia ønsket det. Etter det svenske formannskapets kløktige diplomati, gjennom å tilføre en uttalelse fra EU-toppmøtet om at sudettyskerne aldri vil få rett til å gjøre krav på de eiendommer som ble fratatt dem i Tsjekkia etter den annen verdenskrig, fikk man til slutt den bitre klimaskeptiker Klaus til å sett sin signatur på Lisboa-traktaten.

Så må man spørre seg om det var det irske ja-seieren, Lisboa-traktaten eller utsiktene til et islandsk EU-medlemskap som fikk Kari Nordmann til å svare ja på meningsmålingene nå i høst. Resultatet er uansett at vi nå fikk den sterkeste ja-målinga siden 2006.

På mange måter fremstår derfor virkeligheten for ja-siden i Norge lik fremtiden til EU-prosjektet, langt mer positiv enn på mange år. Man går fremover etter metoden ”to skritt frem og ett tilbake”; i politikken illustrert gjennom de stille, men brede kompromissene som sakte men sikkert bringer samarbeidet fremover, uten de store fanfarer. Man fikk ingen pompøs Grunnlovstraktat, men en desto viktigere Lisboa-traktat.

Kanskje er det på tide med en høylytt skål for den kollektive klokskapen, de brede forlik i Europaparlamentet, Rådet og mellom Europas land. En skål for de nøkterne usynlige reformskrittene som hver dag binder Europa tettere sammen, fremfor store festtaler og altfor høye ambisjoner..

Nordmenn er et nøkternt folk. Stolte skal vi være over det. Ja-siden må begynne å snakke nøkternt og konkret om hvilket oppdrag vår lille stat kan ha i framtidens Europa, hvis vi ønsker å spille en rolle. Vi kan begynne med å innrømme at EU ikke er noen politisk pakke, men en politisk arena. En arena alle våre naboer, minus Island og Russland, deltar på. Men vi må også våge å peke på hvor det er opplagt bred norsk konsensus om ønsket om å endre EUs nåværende politikk. Et eksempel er EUs havarerte fiskeripolitikk. Selv mener jeg Norge burde ta ansvar for å styre nettopp fiskeriforvaltningen innenfor, istedenfor å stå utenfor å sutre og strutte over egen politikk.
De fleste områder av norsk utenrikspolitikk, om det er NATO-medlemskap, WTO-medlemskap, Afghanistan-operasjoner eller støtte til FN, er bygget på brede konsensuser om virkelighetsforståelsen. I løpet av denne regjeringsperioden blir det forhåpentligvis større edruelighet i vårt kollektive bilde av erfaringene med 15 år med samarbeid og samhandel med EU gjennom EØS.
Spørsmålet blir da hvilke myter som faller først, nei-sidens eller ja-sidens?. Forhåpentligvis blir det slått fast at de delene av EU-medlemskapet vi har fått prøvd ut under EØS har vært til Norges fordel. Om det er den aktive samhandelen, hvor fire femtedeler av vår eksport og import nå går til eller kommer fra EU, eller om det er alle programmer vi tar del i slik som eksempelvis utdanning og forskning. Mest sannsynlig vil premissene for EØS-debatten i sentrumspartiene endre seg noe i ja-siden favør, flere vil eksempelvis se at det indre marked ikke var så farlig, men svært nyttig for Norge.

Alle disse små innrømmelsene og premissendringene for norsk virkelighetsforståelse er alle små steiner på skålen i retning av at eksempelvis Venstre og Kristelig Folkepartis Ungdom snur i EU-saken. Skrittene blir i seg selv uten fanfarer, men er likevel svært viktige. For skilpadder deler egenskap med de små reformsteg at de gjerne kommer lengre enn rakryggede og høytsvevende kaniner…

(Denne står på trykk i Ny Tid i denne uken)

Read Full Post »

Samme dag som Europeisk Ungdom startet vår sommerleir torsdag 16 juli kl 1555 norsk tid ble det klart at Alltinget etter fem dagers samenhengende debatt valgte å gi regjeringen grønt lys for å sende EU-søknad med 33 mot 28 – og to avholdene Alltingsrepresentanter.

Selv skulle jeg holde min velkommen til sommerleir-appell kl 16.00, så bedre start på leiren kunne vi ikke ha fått.

Torbjørn Jagland skriver i Dagsavisen helt riktig at nå kan ikke norge lenger stikke hodet i sanden og late som om ingenting skjer utenfor kysten vår.

I ettertid fremstår nå Nei til EU og Thomas Vermes i ABC-nyheter  mer som komiske Ali, når de frem til nå har prøvd å holde hendene for øyne i håp om at euro-suget på Island skulle gå over.

I valgkampen som kommer nå kan vi jo håpe at AP og Høyre kunne diskure vårt forhold til Europa litt høyere enn vanlig. Et pip i ny og ne hadde vært en komnikasjonsrevolusjon..

Det som er sansynlig er at Høyre vil øke tempraturen i EU-debatten – sammen med SP. Begge partiene har relativt homogene velgergrupper og partiapparater, med henholdsvis ja og nei-folk. Det som er skuffende er at AP fortsatt legger lokk på sitt eget EU-standpunkt.

Fredrik Mellem som innledet på Europeisk Ungdoms sommerleir har kalt situasjonen i AP for » Don’t ask, don’t tell«.

En bitter trøst for oss på ja-siden er at  EU-debatter i Norge alldri har kommet fordi norske politikere selv har debattert seg frem til det, men fordi norske arbeids og næringsinntresser har fått panik ved nabolands EU-søknad.

Er det en ting norske politikere burde lære av Island er det at når man begynner å diskutere EU høyt, så endrer meingsmålingene seg.

Norge burde lære av Island og vurdere hvorvidt det er lurt å vente til man er blakk før man søker EU-medlemskap..

Read Full Post »

Bloggstafett for personvern – mot datalagringsdirektivet:

Personvern er ein grunnleggjande verdi i eit demokrati. Personvernet inneber ein rett til å vere i fred frå andre, men og ein rett til å ha kontroll over opplysningar om seg sjølv, særleg opplysningar som vert opplevd som personlege. Etter artikkel 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) vert personvern sett på som ein menneskerett.

Med ein mogleg norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegg tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgaranes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenka på det grovaste.

Datalagringsdirektivet vart vedteke av EU 15.mars 2006, men framleis har den norske regjeringa ikkje offisielt teke stilling til om direktivet skal gjerast til norsk lov eller ikkje. Gjennom EØS-avtalen har Noreg ein reservasjonsrett. Han har aldri før blitt brukt, men så har ein heller aldri stått overfor eit direktiv som representerer ein så stor trugsel mot demokratiets grunnleggjande verdiar som det datalagringsdirektivet gjer.

Vi som publiserar dette innlegget krev at regjeringa seier ifrå no før valet om dei vil gjere datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikkje. Å ikkje ta stilling, slik regjeringa har gjort i over tre år, er det same som stillteiande aksept.

Desse støttar saka og har publisert eit liknande innlegg på sin blogg:

Erlend Sand, leder i Europeisk Ungdom

Lars-Henrik Paarup MichelsenHordaland Venstres 2.kandidat
Mads Munthe-Kaas, Bergen Venstre
Carl Christian Grøndahl, Bergen Venstre
Vox Populi; Bloggar Knut Johannessen 
Virrvarr
; Bloggar Ida Jackson
Per Aage Pleym Christensen, Liberaleren 
Even Sandvold Roland
, evensr/#drittunge
Torstein Dahle, Partileiar Raudt
Robert Sørensen, www.teknonytt.com
Boye Bjerkholt
leiar Skedsmo Venstre
Runar Mæland, ungdomskandidat Hordaland Venstre
Jonas Eilertsen, 1. nestleiar Unge Venstre
Tanketom, Andreas H. Opsvik
Jon Lien, master på Politisk Økonomi 
Svein Ølnes
It-forsker & bonde
Stian Skår Ludvigsen
,
Statistiker – valgprognose


Du kan bli med ved å bruke denne teksten eller ein variant av han på din eigen nettside. Du kan og støtte saka ved å spreie bodskapen på
twitter,facebook, origoeller andre nettstader du ser på som relevante. Snakk med folk du møter på jobben, heime, på kafe og i ferien. Du bør og signereoppropet mot EUs datalagringsdirektiv, melde deg inn i facebookgruppa mot direktivet og støtte liberalerens e-postkampanje. Dersom du vil lære meir kan du starte med EMK artikkel 8 og reservasjonsrett EØS«Regjeringa må ta stilling no – sei nei til datalagringsdirektivet!» er publisert med lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Norway License. Kort fortalt betyr det at du fritt kan bruke denne teksten så lenge du brukar same lisens sjølv og lenker tilbake til oss.

Read Full Post »

Fra 4. til 7. juni var det valg til Europaparlamentet, EUs direkte folkevalgte organ og verdens største overnasjonale valg.

Parlamentet har blitt stadig viktigere; og spesielt har det markert seg som pådriver for en progressiv miljøpolitikk, i kampen mot skatteparadiser, og det viste også parlamentariske tenner i striden om utnevnelsen av den nåværende kommisjonen. I år ble det ekstra spennende for oss nordmenn; da den norsk-franske Eva Joly ble valgt inn i parlamentet fra Paris.

I EU ble dessverre vinneren Hjemmesitterpartiet.

Hjemmesitterpartiet har gjort et kjempebyks i oppslutning siden øst-utvidelsen i 2004 og de vant med 54 prosent ved sist valg i 2004 og 57 prosent ved årets valg.

Hjemmesiterpartiet, hadde i starten av Europaparlamentets historie dårlige kår. Ved valget i 1979 var oppslutningen kun 34,1 prosent for Hjemmesitterpartiet, mens hele 65,9 prosent stemte på Deltagerpartiene.

For Hjemmesitterpartiet er det de nye medlemslandene som har levert valgseieren. I EUs femten eldste medlemsland klarte Hjemmesitterpartiet kun å øke sin oppslutning med 0,1 prosentpoeng fra 1999 til 2004, og i de 9 eldste medlemslandene gikk valgdeltakelsen faktisk opp med 3,3 prosentpoeng til Hjemmesitterens forbannelse.

Forskerne er uenige om hvorfor, men noen trender er klare; valgdeltagelsen øker faktisk desto lengre et medlemsland har vært med, og det er et markant skille mellom Øst og Vest-Europa.

I Øst-Europa har nasjonale valg dårlige kår også, eksempelvis hadde det nasjonale parlamentsvalget i Litauen dårligere oppsluntning i 2004 enn Europaparlamentsvalget samme år.

Men det blir for lett å hevde at Hjemmesitterpartiet vinner kun grunnet korte demokratiske tradisjoner og mistro mot tidligere kommunistpolitikere i Øst-Europa. Problemet er også slik Tysklands tidligere utenriksminister Fischer sa det under utenriksdepartementets årlige Europakonferanse i mai; Europas partier omtaler Europaparlamentet som elitedivisjonen, men bemanner det med 3. divisjonsspillere. Og fortsatt bruker også partiene under en tredjedel av de ressursene de benytter på nasjonale valg til Europaparlamentskampanjer.

I Norge vil sikkert noen i Bondelaget, Bondepartiet og den utvidet nasjonalromantiske proteksjonismebevegelsen glede seg stort over det mangelfulle engasjementet hos europeiske politikere for verdens viktigste parlament. Målt mot norsk engasjement overfor egen verdensdel blir selv den dårligste parlamentskandidat eller den mest uengasjerte velger i EU et lysende eksempel på aktiv deltagelse på den arenaen som skal forme vår felles framtid.

Norge er Hjemmesitternasjonen med stor H. Vi er Europas rike petroholiker som sier nei til EU fordi vi har råd til det. Selv ikke Islands skjebne ser ut til å rokke ved bildet av verdens mest selvgode hjemmesitter. Eva Joly tilhører et ensomt mindretall av norske politikere som ønsker å utgjøre en forskjell. Dessverre er vi fordømt med de politikerne vi har. Politikere som alle i sin uendelige feighet i EØS-tilværelsen uutholdelige letthet fraskriver seg sin del av ansvaret for å bidra til å bygge demokratiske arenaer for løsning av felles utfordringer i Europa. Heldigvis er Norge ikke avgjørende for Europas framtid, men Europas framtid er avgjørende for vår.

Read Full Post »

Sitter på toget på vei mot Venstres landsmøte i Stavanger. Lurer på om fjorårets europeiske kulturhovedstad blir stedet der landets eldste parti blir det første til å snu i EU-spørsmålet?
Selv er jeg der som observatør fra Sør-Trøndelag Venstre og skal kjempe for mange gode trøndersaker som raskere tog mellom Trondheim og Oslo,det blir spennende 🙂

Read Full Post »

Older Posts »