Skulle vi ha flydd 714 mennesker hjem til torturkammer?

Fremskrittspartiet sendte ut det som må være høstens mest usmakelige smaksprøve på mulig fremtidig politikk.

Partiets nestleder, leder av programkomiteen og  Stortingsrepresentant Per Sandberg ønsker å sende ut asylsøkere før søknaden er endelig behandlet. Konkret ønsker han å sende ut de som har fått avslag på asylsøknaden sin hos Utlendingsdirektoratet, slik at de skal vente i hjemlandet mens første ankeinstans Utlendingsnemda behandler saken.

Om vi for et øyeblikk ser bort fra at Frp her ville få Norge dømt for brudd EMKs forbud mot kollektiv utsendelse, med tilhørende erstatningsoppgjør (greit å få et par hundre tusen i startkapital i Norge dog), forbudet mot å sende mennesker tilbake til tortur, og en rekke andre velbegrunnede internasjonale konvensjoner så er hele ideen lite praktisk og svært inhuman.

Ideen er praktisk vanskelig fordi  som man ser fra disse tallene over hvem som får beskyttelse i Norge,  så er innvilgelse prosenten fra de to store asyllandene Somalia og Eritrea på henholdsvis 92 og 80 prosent. De tre landene hvor det kommer mange søkere fra, men hvor under halvparten blir innvilget beskyttelse er Afghanistan, Irak, Iran og Etiopia. Ikke akkurat lette land å fly folk frem og tilbake fra. Det er realistisk å tro at nettopp mange fra Afghanistan, Irak, Iran og Etiopia vil være områder hvor tvil og skjønn kan vektes ulikt i første og andre instans.

Politifolk og militære begikk grove menneskerettighetsbrudd under og etter valget i Iran. Foto: AP/Scanpix

Forslaget er inhumant da det setter mennesker med et faktisk beskyttelsesbehov i en direkte fare.  Hvordan vil landene ta i mot avhoppere og andre som søker beskyttelse om de kommer flygende hjem til hovedstaden på et norsk fly?  For mange av de som anker får faktisk medhold. Totalt omgjorde UNE 714 vedtak som UDI hadde gjort i fjor.  Det vil si at 714 mennesker med Frps forslag ville vært sendt ut av landet og relativt sikkert levd i fare for tortur eller annen alvorlig forfølgelse mens det norske byråkratiet skulle jobbe.  Er det et slikt Norge vi ønsker oss?

I tillegg så behandlet UNE over 17 702 saker i fjor. Derav ble kun 775 saker behandlet hvor søkeren selv fikk møte i nemdmøte. Disse ville under Frps regime blitt nektet dette, eller måtte ha blitt fløyet inn og ut til møtet.

Det er heldigvis slik at de 714 menneskene som ventet på et kummerlig mottak i det som etter Utlendingnemdas egne vurderinger må betegnes som realistisk frykt for forfølgelse og tortur som i dag har opphold i riket. Dermed har vi som samfunn hindret tortur og forfølgelse. Det kan vi som samfunn være stolte av.

For Norge er ikke et samfunn som flyr mennesker tilbake til torturkamrene de rømmer fra.

SOS til Europa

De siste årene har over 18 000 båtflyktninger omkommet.  I fjor døde over 1500 mennesker. Det er kun de vi har lest om i media. I tillegg er det et stort antall som aldri når nyhetsdesken, kun havbunnen.

Europeiske politikere ser mer engasjert i å tilfredsstille velgere som er redd for innvandring, enn skjebnen til de som ligger i en båt på Middelhavet.

I løpet av en uke her på Lampedusa, øyen som etter alle geografiske prinsipper er en afrikansk øy i Middelhavet, men er Europas forpost mot ”resten”.

Hit brukte det å komme over 35 000 båtflyktninger på sitt meste i året. Den Italienske kystvakten har drevet en grusom og ulovlig praksis med å sende flyktninger tilbake til Libya, ved å plukke dem opp i internasjonalt farvann for så å kalle opp den Libyske kystvakten og overlevere dem tilbake til de.

Dermed har de som har  rømmet fra Gaddafi regimet, eller det nye regimet i Libya returnert til torturfengslene ved hjelp av Italienske myndigheter.

Dette har den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen slått ned på. Uten at at Italia ser ut til å bry seg nevneverdig.

Er alt trist her ved grensen?

Nei. Lampeduserne tar i mot båtflyktninger med stor medfølelse og har eksempelvis nettopp valgt en ordfører som støtter den progressive bevegelsen Boats for pepole – som overvåker hvordan Italienske myndigheter overholder sine forpliktelser til å redde skipbrudne til sjøs.

Det har vært noe av det  sterke ved å være her ved Europas yttergrense; å møte vennligheten til de som møter de skipbrudne ansikt til ansikt, sett  i sammenheng med brutaliteten til Italienske og europeiske politikere generelt.

En idé jeg fikk er behovet for en sivil redningstjeneste. Type det norske Redningsselskapet.  En av de mest hjerteskjærende historiene vi har hørt om er når en båt i 16 dager ble liggende å drive i internasjonalt farvann fordi Maltesiske og Italienske redningsbåter kranglet om hvem som skulle redde de (les få et par asylsøkere).  64 ombord i båten døde av dehydrering mens diplomatene og politikerne drev sitt skitne spill for å unngå det de kalte «ulovlig innvandring».

Er det håp for en bedre grensepolitikk?  Kanskje. Mens vi er her så har den Europeiske Ombudsmannen satt i gang overvåkning av menneskerettighetssituasjonen ved grensene. En god start for ombudsammen ville være å lese dommene som både tydelig beskriver Italias praksis med såkalte ”push backs” til Libya som brudd på forbudet mot tortur og Hellas asylsystem som et system som behandler folk så dårlig at det de blir dømt for forbudet mot inhuman behandling.

Skal Europeiske politikere reagere må de møte et tydelig  trykk fra sitt hjemmepublikum. Vi skammer oss av å leve i et Europa som ved stadig strengere kontroll og mer brutale virkemidler tvinger folk ut i drukningsdøden på vei hit.

SOS Europe – Amnesty International:
Amnesty sender et SOS til Europa. Mennesker dør ved våre grenser.

200 kom til land i løpet av siste halvår, mens hele 56 druknet siste uken

Jeg skrev for et par dager siden om at det ikke er noen flyktninger på Lampedusa i dag.   I går kveld fikk vi mulighet til å snakke med den lokale kirken og viseborgermesteren.   De anslår at det siden januar har kommet ca 200 flyktninger til Lampedusa og opplyste at det omtalte migrasjons-sentret som brant ned nå delvis er bygget opp igjen. Slik at sentret nå har en kapasitet på 280 migranter, fra tidligere 850.

Med andre ord tar Lampedusa i mot flyktninger, om ikke daglig så i det minste med jevne mellomrom.

200 flyktinger fra januar til midten av juli har med andre ord blitt reddet av kystvakten i Italiensk farvann utenfor Lampedusa.  Til grell kontrast står de 56 som druknet i forrige uke da båten de flyktet med sank.   Bare i fjor døde en plass mellom 1500-1700 mennesker i middelhavet.

Lampeduserne vi har snakket med er ikke særlig stolte av de sentrale italienske myndighetene. De har selv ofte snakket med flyktninger og vet hvilke grufulle farer som truer om de skulle bli tvunget tilbake til Libya..

Håper å få publisert et lite innblikk i hvem som deltar på Amnesty sin menneskerettighets-samling her på Lampedusa enten i løpet av kvelden eller i morgen.

Møte mellom Amnesty og kirkeleder, varaordfører og lokale organisasjoner i Lampedusa

Lurte og tvang båtflyktninger tilbake til Libya

Så  denne sterke filmen i går om det som for meg var et ukjent og utenkelig fenomen – at Italia aktivt lurte og tvang båtflyktninger tilbake til Libya.

Tenkt deg selv at du er en båtflyktning som etter flere timer på sjøen i en åpen båt endelig ser et europeisk marinefartøy, blir tatt om bord og så oppdager at de kjører deg tilbake mot Libya? Er det mulig? Kan det være lovlig? Hvordan i alle dager kan medmennesker gjøre slikt?

Italia, demokratiet og rettstatens vugge, stemmer 87 % av parlamentet  for disse «vennskapsavtalene» som beordret den Italienske kystvakten å stoppe båtflyktninger i internasjonalt farvann og overlevere dem til Libyske myndigheter.

Selve avtalene er hemmelige, men den Italienske avisen La Stampa  har fått tak i avtaleteksten og de italiensk-kyndige kan lese de  her (PDF).

Paradokset er brutalt; samme år som NATO og FN intervenerte for å beskytte sivilbefolkningen i Libya – døde over 1500 båtflyktninger i middelhavet. Havet var fult av militær og sivil overvåkning, men myndighetene unnlot ikke bare å hjelpe, de skjøv aktivt folk tilbake..

Ble det bedre med det nye og «demokratiske» Libya?
Italia under Monti-regjeringen har allerede benyttet muligheten til å inngå en ny avtale med det nye regimet om fortsatt «push backs» av båtflyktninger mot 5 milliarder euro..  Under finanskrisen tvinges Italienske skattebetalerer til å betale det som er en direkte bailout av kalkulert ondskap.

Det er også skuffende, men kanskje ikke overraskende at det nye regimet i Libya så velvillig tar i mot sine «30 sølvpenger» for å gjøre skittentøysvasken til Italienske myndigheter. Lysten til å behandle det regimet anser som «leiesoldater» og «gamle regimetilhengere» med den samme brutalitet som nettopp det gamle Gaddafi-regimet var kjent for virker stor..

Italia ble i år dømt nord og ned i den Europeiske menneskerettighets domstolen for de gamle «push back»-avtalene  med Libya. Det overser dessverre også den ellers så  Europa-lojale Monti-regjeringen  helt.

For de juss-intresserte med «hjerte på rett sted» er det rent vakker å se følgende webcast av storkammerhøringen.

Det er i dag tredje dagen på Amnesty sin camp på den Italienske øya Lampedusa, lærer mye og lover å prøve å gi dere et bedre innblikk i hvem som har tatt turen hit i morgen. Sjekk ut kampanjen.

Ingen flyktninger på Lampedusa?

Viste du at det ikke er en eneste flyktning eller asylsøker på Lampedusa i dag? Er det ikke merkelig at den europeiske øya som er nærmest Afrika og kun 2-3 timers båttur fra Tunisia og Libya ikke har en eneste flyktning her?

Det er dag to av programmet i Amnesty-leiren her i Lampedusa. Et stort spørsmål er om vi i det hele tatt i løpet av uken får snakket med noen som har flyktet.

De første registreringen av flyktinger ble gjort i 1994.  Den første offisielle Italienske statistikken er fra 1998 da var det registeret ca 8000 flyktninger i Lampedusa.  Antallet økte jevnt og trutt frem til 2008 da det nådde sitt høydepunkt med 35000 flyktninger som ankom øya det året.   I 2010 var plutselig antallet nede i 4000.

Hva skjedde?

Italienske myndigheter inngikk en rekke avtaler med det Libyske regimet om ”immigrasjonkontroll”.  I tillegg startet italia med såkalte ”push backs” –operasjoner på sjøen der båtflyktninger ble overlevert Libyske marinefartøy.

Folk som flyktet fra Gaddafis torturkamre og så den Italienske kystvakten –og trodde redningen var nær opplevde altså å bli overlevert til den Libyske marinen – hvor turen tilbake til torturkamrene og andre grove brudd på deres menneskerettigheter var kort..

De Italienske myndighetene hevder dette er innenfor hva de kan gjøre; da de avskjærer båtflyktningene i Internasjonalt farvann –og kun ”hjelper” den Libyske marinen med å finne de..

Det er en utøvelse av offentlig myndighet som direkte bidrar til tortur er et klart brudd mot den Europeiske menneskerettighetskonvensjonens forbud mot tortur, uavhengig av havrettens svarte hull..

Dette slo da også endelig Den europeiske menneskerettighets domstolen i Strasbourg fast i Hirsi Jamaa and Others v. Italy i februar 2012.  Hvor mange liv som ble ødelagt mellom 2009 og 2012 vet vi ikke.  Vi har heller ikke fått på rene hvor store endringer Italia har gjort i sin «redningstjeneste».

Brutalt nok hadde politikken sin ”ønskede” effekt.  Etter at rykte om denne fryktelige praksisen gikk antallet ned med 31 000 mennesker på ett år.  ”Alle” var fornøyd. Italienske myndigheter hadde ”stoppet strømmen av ulovlige flyktninger” og Gaddafi fikk  det som ble kalt Italienske pensjonspenger (!) til Libyere som var gammel nok til å ha kjempet for Italia under andre verdenskrig..

Krig skulle det bli mer av – selv etter Berlusconis mange pinlige forsøk på å redde sin kamerat fra FN og NATOs vrede,  så startet bombingen av Libya i 2011. Det skapte en stor strøm av flyktninger som tok til sjøs med alt de kunne finne som kunne flyte.

Lille Lampedusa som er befolket med 6000 innbyggere fikk plutselig i løpet av noen uker 6000 desperate krigsflyktninger.

Et antall øya på ingen måte var rustet for å takle humanitært.  Den humanitære situasjonen for flyktingene ble så prekær at flyktningene satte fyr på mottaksenteret som en protest.   Det oppsto videre store konflikter mellom øyas beboere og det store antallet desperate flyktende tunisiere – og en økende frustrasjon mot Italienske styremakter som ikke fraktet flyktningene inn til fastlandet..

Så i dag er det faktisk ikke en enste flyktning her. Hvorfor vet vi ikke.  Men det er noe uhyggelig over det.

Kommer tilbake med mer i morgen.

Ukens timeplan

 

Lampedusa øy, port og himmel og helvete.

Er ankommet Italias sørligste øy som heter Lampedusa. Lampedusa ligger etter all normal fornuft i Afrika, men er altså en av Europas mange yttergrenser mot «resten» av verden.

Jeg ankom Lampedusa i går kveld etter en flytur fra Bergen, Roma og Palermo. Jeg var uheldig da flyselskapet (ene) mistet bagasjen min.  Heldigvis hadde jeg macen min med meg ombord i flyet slik at du får lest dette.

Kampanjen til Amnesty heter When you don’t exist og ønsker å sette fokus på menneskerettighetene til migranter, asylsøkere og flyktinger i Europa og spesielt ved de som banker på Europas port.

Selv ser jeg frem til å få møte noen av de som har tatt seg hit med båt fra Libya eller Tunisia.  Noen banker på Europas dør for å unngå forfølgelse, tortur, eller andre brudd på menneskerettighetene. Andre flykter fra fattigdom, elendighet og manglende fremtidshåp.

Uavhengig av grunn har de menneskerettigheter som deg og meg. Dessverre blir disse krenket hver eneste dag.

Systematisk har dessverre Italienske myndigheter igjennom bla. avtaler med det gamle -og nye regimet i Libya forhandlet bort menneskerettighetene til migrantene til fordel for innenrikspolitisk ønske om innvandringsstopp.  At Italias avtaler og praksis bryter med internasjonal rett, havrett og all medmenneskelighet er dessverre en av Amnestys oppgaver å belyse.

Nå har jeg kanskje beskrevet Lampedusa som et helvete. Det stemmer ikke. Øya er utrolig vakker, og innbyggerne møter deg (hvit europeer) med all tenkelig vennlighet.  Så Lampedusa er virkelig en rar miks av ei øy, en port til Europa og oppleves nok som en himmel for turister og et helvete for de som flykter hit.

Jeg håper å få blogget litt hver dag.

Amnesty banneret sier noe slikt som «Fri og likeverdig i rettigheter» 🙂

Menneskerettigheter og Norge. Sett fra USA.

US. State Department er ikke den mest nøytrale kilden; men artig å se Norge med amerikanske Menneskerettighets-briller.

Her er et par utklipp fra deres rapport om menneskerettighets situasjonen i Norge i 2010.

Om raseforfølgelse:

The Organization against Public Discrimination (OMOD) and the Norwegian Center against Racism received some complaints that public security officials used discriminatory racial profiling techniques to stop and search members of ethnic minorities. Evidence of racial profiling was anecdotal because police did not keep records of stop and search activities.

 

Om representasjon:

«There was one member of parliament from a minority group and one alternate member, both Pakistani-Norwegians. There were no minority ministers or Supreme Court justices»

 

Om UNHCR:

«NGOs expressed concern, however, regarding the government’s increasing tendency to return persons to areas the UNHCR deemed unsafe, against UNHCR advice. The media reported that, as of the second quarter of the year, authorities had returned 207 refugees to Greece, Iraq, Somalia, Afghanistan, and Sri Lanka, reportedly against UNHCR advice.»

 

Mindreårige asylsøker:

«Unaccompanied minor asylum seekers who are at least 15½ years of age at the time of arrival were given a temporary residence permit. The permit expires when they reach 18 years of age, at which time they must return to their country of origin. As of October authorities gave a temporary permit to 38 unaccompanied minors, mostly from Afghanistan (15), Iraq (six), and Ethiopia (three). Some NGOs and local government leaders objected to the practice, expressing concern about its possible psychological impact on children from war-torn countries.»

Poenget her er ikke at Norge er verst i klassen når det kommer til Menneskerettigheter, men at også vi sliter innenfor visse områder med å ikke fall ned mot Menneskerettighetens minstestandarder.

Slagsidenes debatt

Jeg var med på et foredrag av Amnesty International sin Midt-Østengruppe ved UiB.

Det var litt tilfeldig at jeg dro, jeg har nylig blitt med i Amnesty som aktiv i deres gruppe for juss-studenter ved UiB. Tilfeldighetene hadde det slik at vi hadde et møte med Barnerettsgruppa rett før Midt-Østengruppen hadde foredrag om Muren på Vestbredden.

Selv har jeg alltid vært intressert, men ikke fult ut engasjert. Det som alltid har stoppet meg fra å engasjere meg har vært følelsen av å være en ufrivillig tredjepart midt i Ingenmannsland under en skyttergravskrig.

Hovedforedraget var ved stipendiat ved UIB  Kjersti Gravelsæter Berg. Berg foreleste  i ca 30 min under tittelen Palestinakonflikten.

Berg burde ha gode forutsetninger for å gi et bilde av både situasjonen i Palestina og Israel nå. Hennes doktorgradsavhandling bærer tittelen : «A Bed for the Night. United Nations Relief and Works Agency (UNWRA), Refugee Camps, and the Re-Housing of Palestine Refugees 1949-2008».

Hun startet foredraget sitt med Det osmanske rike og brukte så mesteparten av sine 30 min på å gå igjennom historien fra da til nå.  Hun la vekt på Balfour erklæringen fra 1917 der den britiske utenriksministeren lovet Lord Rothschild opprettelsen av «et jødisk hjem» i de britiske kontrollerte palestinske områdene. Videre gikk hun igjennom de fleste krigene som var ført siden da, de viktigste FN-resolusjoner. Til slutt ga hun en god presentasjon med kart hvordan dagens Israel og Palestina er delt opp med gjerder og murer i små enklaver.

Foredraget var for det meste helt grei kost og meget lærerikt. Spesieltdet å se den detaljerte inndelingen i A, B og C-soner etter Oslo-avtalen var ny for meg.

I stor grad snakket Berg mye om hvordan Israel har bygget murer og stadig tatt land fra palestinerne.  Hun nevnte som eksempel at Israeleren hadde boikottet pasta til Gazastripen.

Igjennom hele foredraget følte jeg aldri at hun sa noe direkte «galt», men ofte følte jeg at det var like spennende å høre hva og hvilke perspektiver hun ikke trakk opp.

Den største unlatelsesynden var vel å holde et foredrag som primært ble en innføringsforelesning i Palestina-Israelkonflikten uten å nevne jøde-utryddelsen med et ord.  Hun nevnte aldri i sin lange liste over kriger at Israel ble angrepet. Jeg skriver ikke dette fordi jeg mener det er avgjørende, men det sier noe om at forskeren har, bevist eller ubevist en slagside.

En uheldig slagside.  Spesielt når hun åpenbart hadde mye kunnskap flere bør få ta del i.

Spørsmål fra salen er alltid en risikofylt kategori. Spesielt med et følelsesladet tema som israel-palestinakonflikten. Jeg stilte et spørsmål om det ikke finnes krefter i Israel som ser fordelen med Palestinsk økonomisk vekst – og hvordan muren/sikkerhetsgjerde og alle checkpointene påvirker de økonomiske mulighetene for palestinere flest. Mer om det litt senere.

Videre stilte en dypt kristen mann spørsmål, eller rettere sagt en kommentar. Kommentaren gikk ut på at jødene/ israelittene hadde vært i dagens Israel siden ca 1000 år f. kr og at araberne var de nye «inntregerene» i Guds land..

På mange måter oppsummerer dette to grunnlegende  problemer med Israel-Palastina debatten slik jeg ser den. Den første og grunnlegende er at store deler av debatten er innrettet som en rettsak – tilbakeskuende og med mål om dom over fortidens synder.  Tilhengere på begge sider bruker mye tid på historie og argumenterer om hvem som har «rett» til å bo, hvilke overgrep og hvem som er den svake part.

Det andre problemet med debatten spesielt i Norge er at på den ene siden har du gjerne forskere med en viss slagside og på den andre siden har du sterkt religiøse og politiske aktivister med et tunnelsyn.

Begge deler skaper gjensidige problemer.  Ingen Palestina-Israel seminar jeg har vært på i Norge har handlet om løsninger på konflikten. Ingen snakker om mulige kompromiss eller evne til å se den andre parts legitime krav eller vinklinger.

Dette gjør meg litt nedstemt. Når vi så langt borte fra konflikten ikke klarer å sette oss inn i begge sider sine perspektiver – hvordan skal de som lever midt opp i den gjøre det?

Mitt spørsmål om Israel ikke innser nytten av økonomisk vekst i Palestina for å motvirke ekstremisme og hvor stor dagens vekst i Palestinske områder eventuelt er.  Det ble besvart på en måte som motivierte meg til å skrive dette blogg-innlegget.

Svaret bar preg av at det var en selvfølge at Israelerne måtte ønske at det gikk nedenom og hjem med Palestinerne.  Jeg utelukker ikke at det kan være tilfelle, men jeg ville verget meg for å ta det som utgangspunkt. Da ville jeg i det minste ha belagt med noe mer en blokade av Pasta til Gaza-stripen.

Om vi her hjemme ikke prøver å lete med lys og lykter etter det som må finnes av rester av empati og logikk blant Palestinenre og Israelere, da gjør vi lite nytte.

Det finnes nok mennesker i verden som bruker Israel-Palestina-konflikten til å fyre seg selv opp med hat eller harme.

Det å kreve evne til å sette seg inn i begge sider sine argumenter er ikke det samme som å si at begge sider har like riktig i alt de sier.

Et godt eksempelv på en som har gjort et grundig arbeid – og evnet til å påvise store menneskertighetsbrud er den internasjonalle dommeren  Richard Goldstone.  To ting er forbildelig med hans arbeid, for det første arbeidet med Goldstone-rapporten til FNs generalforsamling, selv om denne rapporten bla. har fått kritikk fra  UN-Watch her. Det som imponerer meg mest er hans evne til å endre holdnign til elementer av rapporten og beskrive dette åpent når ny informasjon kommer frem.

Amnesty burde etter mitt syn arbeide rundt to spor. Det ene er å registre og dokumentere de brudd på menneskerettighetene som skjer, uavhenig av hvem som blir krenket. Det andre er å drive tankearbeid rundt hvordan man kan begrense eller helst løse konflikten som er utgangspunktet for bruddene på menneskerettighetene.

En forutsetning for menneskertigheter er et positivt menneskesyn. Vi må tro at både Israelere og Palestienere ønsker mer godt enn ondt her i verden.

Norge har utsatt mennesker for nedverdigende behandling.

Fredag 21. januar dømte Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) Belgia for brudd mot forbudet i torturbestemmelsen i menneskerettighetene når de ønsket å sende en Afghansk asylsøker tilbake til Hellas.

Norge tvangsutsendte 260 personer til Hellas i 2010.

Utlendingsnemda (UNE)  hadde både de samme rettskildene og tilsvarende sak som de EMD da  nemden ville de sende en iraker tilbake til Hellas under Dublin 2 reglene i 2010. De mente han helt trygt kunne ivareta sin søknand i Hellas. UNEs stormneds beslutning kan man lese om her og som fullversjon i PDF her.

«Det ble avholdt stornemndmøte 12. og 13.01.2010 uten personlig fremmøte da dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.» Fra UNEs dom.

«Stornemndas flertall kom til at klagerens individuelle forutsetninger for å kunne ivareta sine rettigheter som asylsøker er til stede i tilstrekkelig grad, og at den mangelfulle asylsprosedyren i Hellas ikke innebærer noen særlig grunn til å ta saken til behandling jf. utlendingsforskriften § 7 – 4 jf. utlendingsloven § 32 tredje ledd.

Stornemndas flertall konkluderer med at klagen ikke tas til følge» Fra UNEs-dom.

Den Europeiske menneskerettighetsdomstol bruker en noe annen ordlyd når de 21. januar 2011  dømte Belgia for brudd på menneskerettighetene.

Fra dommen – som kan leses i fulltekst her

«» Holds, by fifteen votes to two, that there has been a violation by Belgium of Article 3 of the Convention because, by sending him back to Greece, the Belgian authorities exposed the applicant to detention and living conditions in that State that were in breach of that Article;»

Artikkel 3 er ikke noen mindre en følgende:

«Art 3. Forbud mot tortur

Ingen må bli utsatt for tortur  eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling  eller straff.»

Videre slo domstolen fast:

«Holds, unanimously, that there has been a violation by Greece of Article 3 of the Convention because of the applicant’s conditions of detention;

Declares admissible, by a majority, the complaint under Article 3 of the Convention concerning the applicant’s living conditions in Greece;

«Holds, by sixteen votes to one, that there has been a violation by Greece of Article 3 of the Convention because of the applicant’s living conditions in Greece;

«Declares admissible, unanimously, the complaint against Greece under Article 13 taken in conjunction with Article 3 of the Convention;

«Holds, by sixteen votes to one, that there has been a violation by Belgium of Article 3 of the Convention because, by sending him back to Greece, the Belgian authorities exposed the applicant to risks linked to the deficiencies in the asylum procedure in that State;»

» Holds, by fifteen votes to two, that there has been a violation by Belgium of Article 3 of the Convention because, by sending him back to Greece, the Belgian authorities exposed the applicant to detention and living conditions in that State that were in breach of that Article;»

UNE mente det var helt trygt å sende asylsøkere til Hellas. EMD mener asylsøkere lever under forhold som strider mot forbudet mot nedverdigende behandling i artikkel 3.  På tide å skaffe UNE ny ledelse?

Behov for Nansenpass

Likegyldighet

Først kom de for å ta kommunistene
men jeg protesterte ikke
for jeg var ikke kommunist.

Så kom de for å ta fagforeningsmedlemmene,
Men jeg protesterte ikke
for jeg var ikke fagforeningsmedlem.

Så kom de for å ta jødene og sigøynerne,
men jeg protesterte ikke
for jeg var ikke jøde eller sigøyner.

Så kom de for å ta de homofile,
men jeg protesterte ikke
for jeg var ikke homofil.

Da de kom for å ta meg,
var det ingen igjen som kunne protestere.

Martin Niemuller

I natt tok de Maria Amelie.

Det er skammelig at vi har en regjering som starter Nansenåret med å beordre utsendelsen av mennsker som beriker Norge.

De utsendes fordi regjeringen har definert de som ulovlige.

Lovgivere som gjør mennesker ulovlige burde få lov til å gjøre annet enn å lage lover.

I år feirer vi Nansenåret. Polfareren Nansen skrev ut Nansenpass til over 450 000 papirløse flyktninger.

Nansenpasset var i 1942 godkjent av 52 land. Nansen mottok Nobels fredspris for passet i 1922. I natt ble Maria Amelie arrestert etter å ha holdt et foredrag på Nansenskolen.