Fra 4. til 7. juni var det valg til Europaparlamentet, EUs direkte folkevalgte organ og verdens største overnasjonale valg.
Parlamentet har blitt stadig viktigere; og spesielt har det markert seg som pådriver for en progressiv miljøpolitikk, i kampen mot skatteparadiser, og det viste også parlamentariske tenner i striden om utnevnelsen av den nåværende kommisjonen. I år ble det ekstra spennende for oss nordmenn; da den norsk-franske Eva Joly ble valgt inn i parlamentet fra Paris.
I EU ble dessverre vinneren Hjemmesitterpartiet.
Hjemmesitterpartiet har gjort et kjempebyks i oppslutning siden øst-utvidelsen i 2004 og de vant med 54 prosent ved sist valg i 2004 og 57 prosent ved årets valg.
Hjemmesiterpartiet, hadde i starten av Europaparlamentets historie dårlige kår. Ved valget i 1979 var oppslutningen kun 34,1 prosent for Hjemmesitterpartiet, mens hele 65,9 prosent stemte på Deltagerpartiene.
For Hjemmesitterpartiet er det de nye medlemslandene som har levert valgseieren. I EUs femten eldste medlemsland klarte Hjemmesitterpartiet kun å øke sin oppslutning med 0,1 prosentpoeng fra 1999 til 2004, og i de 9 eldste medlemslandene gikk valgdeltakelsen faktisk opp med 3,3 prosentpoeng til Hjemmesitterens forbannelse.
Forskerne er uenige om hvorfor, men noen trender er klare; valgdeltagelsen øker faktisk desto lengre et medlemsland har vært med, og det er et markant skille mellom Øst og Vest-Europa.
I Øst-Europa har nasjonale valg dårlige kår også, eksempelvis hadde det nasjonale parlamentsvalget i Litauen dårligere oppsluntning i 2004 enn Europaparlamentsvalget samme år.
Men det blir for lett å hevde at Hjemmesitterpartiet vinner kun grunnet korte demokratiske tradisjoner og mistro mot tidligere kommunistpolitikere i Øst-Europa. Problemet er også slik Tysklands tidligere utenriksminister Fischer sa det under utenriksdepartementets årlige Europakonferanse i mai; Europas partier omtaler Europaparlamentet som elitedivisjonen, men bemanner det med 3. divisjonsspillere. Og fortsatt bruker også partiene under en tredjedel av de ressursene de benytter på nasjonale valg til Europaparlamentskampanjer.
I Norge vil sikkert noen i Bondelaget, Bondepartiet og den utvidet nasjonalromantiske proteksjonismebevegelsen glede seg stort over det mangelfulle engasjementet hos europeiske politikere for verdens viktigste parlament. Målt mot norsk engasjement overfor egen verdensdel blir selv den dårligste parlamentskandidat eller den mest uengasjerte velger i EU et lysende eksempel på aktiv deltagelse på den arenaen som skal forme vår felles framtid.
Norge er Hjemmesitternasjonen med stor H. Vi er Europas rike petroholiker som sier nei til EU fordi vi har råd til det. Selv ikke Islands skjebne ser ut til å rokke ved bildet av verdens mest selvgode hjemmesitter. Eva Joly tilhører et ensomt mindretall av norske politikere som ønsker å utgjøre en forskjell. Dessverre er vi fordømt med de politikerne vi har. Politikere som alle i sin uendelige feighet i EØS-tilværelsen uutholdelige letthet fraskriver seg sin del av ansvaret for å bidra til å bygge demokratiske arenaer for løsning av felles utfordringer i Europa. Heldigvis er Norge ikke avgjørende for Europas framtid, men Europas framtid er avgjørende for vår.
